Det var en vanlig dag. Jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb som vanlig. Det var alltid det samme. Våkne på morgenen, sløse bort en time eller to på FRIENDS til jeg har dårlig tid. Så løper jeg til bussen der busssjåføren venter på meg og slipper meg rett inn. Jeg kommer 2 minutter for sent på jobb, men ingen bryr seg egentlig, så jeg jobber til vi stenger og så tar jeg bussen til biblioteket der jeg bruker minst to timer på å lese, finne nye bøker eller tekste venninna mi om den søte fyren som nettopp gikk forbi. Så tar jeg bussen hjem igjen og lager meg middag og ringer venninna mi og spør om hun vil finne på noe. det er en vanlig hverdag for meg.
Jeg jobber på en liten kafé nede i byen. Den er ikke stor, men jeg liker den. Jeg jobber med en kompis av meg, Liam. Liam og jeg har vært venner ganske lenge nå. Vi likte ikke egentlig hverandre når kafeen åpnet, men vi varmet opp til hverandre etter en stund. Jeg kan komme og gå litt som jeg vil etter hvor mange kunder vi har der og da. Det pleier ikke å komme så mange midt på dagen så da pleier jeg bare å sitte og tegne eller lese. jeg er ikke egentlig avhengig av mobilen min, men jeg liker å ha den med meg tilfelle det skjer noe. Av alle mulige dager var jeg forferdelig dum. jeg pleier ALDRI å glemme mobilen min noen steder, men idag av alle dager.
Jeg måtte ta siste bussen fra biblioteket idag fordi jeg glemte tiden. Jeg har ikke noen unnskyldning eller noe, jeg bare glemte tiden. Satt og leste en fantastisk bok og når jeg sjekket mobilen, var det 3 minutter til siste bussen hjem dro. Jeg løp alt jeg kunne (eller gikk så fort jeg kunne med tanke på at jeg var på et bibliotek...) og rakk akkurat bussen.
Det var bare tre andre personer på bussen. En mann i 40-årene med grønn jakke og svart treningsbag, buss sjåføren og en kjempe kjekk fyr. Jeg trodde jeg skulle eksplodere. han var noe av det nydeligste jeg noen gang hadde sett. Så jeg måtte jo sende melding til venninna mi og fortelle henne hvor heldig jeg var i motsetning til henne. så sendte jeg den. "Det er en helt syyyyk plomme på bussen jeg er på." Vi kalte kjekke gutter for plomme hvis de var mørkhåret og eple hvis de var lyshåra. Det var en litt mindre klein måte å snakke om gutter på (selv om jeg er klar over at det fortsatt er veldig kleint." Jeg fikk svar etter et par sekunder bare. "Ouuuu, hvordan ser han ut?" Jeg begynte å flire over det faktumet at jeg studerte en fyr jeg ikke en gang hadde snakket med.
"Han har gyllen hud, krøllete, mørk brunt hår og et arr på haka." Skrev jeg og prøvde å få en bedre kikk på han, som kjapt viste seg å ikke være så vanskelig fordi han snudde seg mot meg. Dette var det livet hadde ledet meg opp til. Verdens kleineste øyekontakt og et søtt smil fra hans side før han snudde seg igjen. "Han har de nydeligste brune øynene jeg noen gang har sett!!!" Skrev jeg og sendte meldingen. Da var stoppet mitt her. Jeg reiste meg opp, gikk frem og sa til bussjåføren. "Ser det i morgen Kent." Han nikket og jeg gikk av.
Jeg fant nøklene i lomma mens jeg gikk den korte strekningen mellom bussstoppet og leiligheten min. Jeg kunne ikke finne mobilen min i lomma, men nå er jeg så surret at jeg sikkert la den i veska mi uten å huske det. Det var ikke så farlig likevel.
Den hvite døra sto foran meg og jeg stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet og vred om. Det hørtes et lite klikk fra inne i døra. To etasjer senere og jeg låste andpustent opp døra til leiligheten. Det var deilig å komme hjem, kunne slappe av. Som om jeg ikke slappet av i hele dag, men du forstår sikkert. Jeg lagde meg litt mat, eller rettere sagt så gjennom kjøleskapet og fant en gulrot. Satte meg ved pulten min og åpnet laptopen.
Jeg gikk på kurs på nettet til å bli forfatter og inntil videre hadde jeg bare tatt to av sytten timer. Jeg har mye tid, jeg er bare ikke så flink til å bruke den fornuftig. Noe merkelig hadde skjedd, jeg hadde en melding på mesenger. Det skjer aldri. Meldingen var fra venninna mi, Celine, hun gale jeg sender melding med om "epler" og "plommer". Hun hadde sendt meg et bilde av han fyren på bussen med kommentaren, "Var det han her?"
Jeg var i sjokk. Hva, hvordan, hvorfor. Det var så mange spørsmål som surret rundt i hodet mitt. Hvordan fant hun han? Hvorfor hadde hun et bilde av han, Hva har jeg gått glipp av? Så innså jeg det største av alle spørsmålene. "Hvor er mobilen min!?"
Jeg løp så fort jeg kunne mot gangen der jeg hadde lagt veska mi. Jeg løp rett inn i døra som jeg hadde lukket, men hadde ikke noe tid til å ha vondt. Jeg rev døra opp og plukket opp veska. Jeg løp ut i stua og snudde hele veska på hodet. Jeg ristet den ekstra godt. Ut av veska kom 4 bøker jeg har lest, men glemt å levere tilbake. MYE søppelpapir fra snacks og barer. Jeg fant til om med en visittkort som jeg fikk når jeg var 15 og var på Liseberg. Jeg plukket det opp g begynte å le før jeg innså hva jeg drev med. Selv om vaska var tom sjekket jeg en gang til. Ingen mobil.
Pc-en blinket og da jeg først så bort på den så jeg at Celine hadde prøvd å face-time meg 3 ganger. Det ringte en gang til og jeg løp bort og trykket på pc-en. Ansiktet hennes poppet opp. Hun er egentlig veldig pen. Hun har mørk blondt hår i skulderlengde, lys hud og blå våkne øyne.
"Kim! Hva skjedde!?" Hun ropte nesten. "Jeg vet ikke." Jeg tok en pause. Jeg visste svaret på spørsmålet, men jeg spurte for det. "Hvordan fikk du bilde av han plommen?" Hun så på meg med et dumt smil. "Han heter Noah BTW."Hun gliste. "Du kommer til å like han. Han er egentlig veldig snill." Jeg døde virkelig. "Men fyren har mobilen min!" Hun svarte ikke, hun bare la på
