Angel

Kapittel 16

"Jeg husker Peter!" Ropte jeg. jeg reiste meg opp av sengen og løp ut døren.

"Peter!!!!!" ropte jeg igjen.

"Å nei! jeg har ødelagt alt! Hvor er han? Jeg må snakke med han? Jeg må ordne......." Sa jeg.

"Christina ta det med ro!" sa en dame med blondt hår, brune øyne og et stygt arr på kinnet. Hva er det etter?

"Å, unnskyld." sa damen. for hva?

"Jeg heter Ava og jeg er din lege." Sa hun. Ava.... det var noe kjent med det. men jeg kunne ikke helt sette fingeren på det.

Jeg så rundt meg. Det var en jente på min alder pg en gutt i rullestol. han var skalla. han hadde sikkert kreft.

I hjørnet satt en høy og slank blond gutt. blågrønne øyne. Kjekkeste gutt noen sinne.

Flashback (husker ikke så mye og jeg gidder iken å gå tilbake til den delen så jeg vare fin er på noe. sorry folkz)

Jeg skulle på do for å la Damen og mannen være alene. (hun husker ikke Ava eller faren) de måtte bli sammen! de var perfekte for hverandre! Jeg var så dypt inn i tankene at jeg ikke la merke til at jeg krasjet i en gutt. Han var blond, høy, slank og øynene hans var blågrønne som mine.

Han hadde hørt på musikk, men nå lå hodetelefonene hans på bakken sammen med mobilen hans.

"Unnskyld." sa vi i kor. Vi lo.

Til og med latteren hans var perfekt!

2 uker senere.

Vi satt på en benk midt i gangen av sykehuset. Jeg gråt av Peter mens han trøstet meg. Det var nesten som den gangen jeg og Peter var i parken og jeg gråt av Phillip. Det fikk meg bare til å gråte mer.

Jeg sluttet å gråte og satte meg opp.

Han så meg rett i øynene. Vi gikk nærmere og nærmere hverandre og til slutt krasjet leppene hans på mine.

Det var en fantastisk følelse! Alle cellene i kroppen gnistrer! men nå fikk et lite stikk i hjertet ved tanke på Peter. Men det forsvant raskt da Jonathan stakk tungen sin i munnen min. Og vi begynte å sloss.

Flashback over

"Jonathan!" Ropte jeg.

Han smilte og jeg løp bort til han å ga han et orgentlig smask på munnen. (Haha)

"Christina." sa damen irritert.

"Unnskyld." sa jeg uten å se på henne.

Øynene til Jonathan hadde fanget meg. Det var som en transe. Som fikk meg til å falle dypere og dypere for han.

Vi kyssa igjen. Ååååh så deilig😍. (Haha det er litt spess)

En hånd prikket på skulderen min.

Jeg snudde meg, det var mannen som hevdet at han var faren min.

"Christina du må ta det med ro. Du kan kysse på kjæresten din senere!"

Han tok hånden min og dro meg til et rom. Var han pedofil?

Jeg la meg i sykesengen, øynelokkene mine ble tunge og jeg sovnet.

Klokka var 12 når jeg våknet. alt kom plutselig tilbake til meg. mannen var pappa! Jenta som satt på fanget til han gutten var Marta! og gutten i rullestol het Daniel! men jeg husker fortsatt ikke damen som hevdet å være min sykepleier.

Pappa satt på en stol ved siden sv sengen min og så ut av vinduet.

"Pappa!" Ropte jeg og klemte han.

"Christina! Du husker meg!" Sa han i klemmen.

"Ja men jeg husker ikke den sykepleieren...." sa jeg.

Han gikk ut av klemmen og sa:

"Hun er den mest fantastiske kvinnen jeg noen gang har møtt. hun er som din mor. Perfekt. ikke noe galt med henne." sa han. Han sukket. "Og du fikk meg til å forstå at jeg elsker henne av hele mitt hjertet." Sa han.

Jeg hørte at noen var i døren. Ava. Ava hadde hørt alt. men pappa så ikke ut til å bry seg om at hun var der.

Vent! Jeg husker Ava!!!! Ava, den slående vakre Ava. Den fantastiske sykepleieren som skal gjøre meg frisk.

Pappa snudde seg og sa:

"Ava, jeg mente alt jeg sa. Jeg elsker deg av hele mitt hjertet. Helt siden jeg så deg når du kom inn på kontoret." han var nå helt ved henne og holdt hendene hennes. "og jeg elsker deg Lucas." sa hun.

"Å..." begynte pappa men han var for sen. Leppene til Ava krasjet på leppene til pappa. Litt ekkelt å se på. Er det sånn jeg og Jonathan ser ut?

&&&&&&&&&&&&&&&&&&&

A.W. kort kapittel! Jeg vet! men jeg har så lite skrivelyst❤️ beklager😍

Men jeg fikk sykt skrivelyst på the traitor så jeg skal nå få til et maraton! (ja jeg reklamerte akkurat for the traitor)

Yaaaaay! jaja snx!