Et lys i mørket (Korttekst)

Et lys i mørket

Jeg kikker ned i mørket foran meg. Vannet ligger helt stille. Det minner om et sort hull som bare ligger og venter på at noen skal være uheldig å falle ned i gapet på det. Vinden finnes ikke. Ikke i dag. Den har blitt sugd ut av jordas overflate.

Jeg sitter på den iskalde kanten av broa. Det er lett å kjenne at det snart blir høst. Frostrøyk siver ut av munnen min når jeg puster. Til tross for kulda, har jeg bare på meg en enkel blå t-skjorte.

Skyene må dekke himmelen, for jeg kan ikke se stjernene. Eller kanskje de ikke finnes lenger? Ikke vet jeg. Ikke bryr jeg meg noe særlig heller. Det hjelper ikke å se på himmelen uansett. Det er ingen der oppe som kan hjelpe. De som tror på noe større enn mennesket vet ikke hvordan det er å falle. Å miste alt håp. De vet ikke hvordan det er å forsvinne inn i mørket. Alene. Der ingen vil hjelpe. Der ingen kan hjelpe. Jeg husker en gang da jeg trodde på noe som var større enn mennesket. Nå er det bare en fjern tanke langt bak i hodet mitt.

Alt forandret seg etter at mamma døde. Jeg ble knust. Revet opp i små biter. Pappa ble også helt ødelagt. Det virker ikke som han bryr seg om noe lenger. Han ble taus. Jeg tror han prøver å være sterk, men jeg kan se på hele han at han bare er sekunder fra å bryte sammen. Selv skulle jeg ønske jeg var sterkere, men det klarer jeg ikke når strømmen kun går en vei. Minnet om det som skjedde i dag er festet til hjernen min som lim. Jeg klarer ikke å få det ut av hodet. Hendelsen gjentar seg gang på gang. Jeg lukker øynene og kan ikke annet enn å tenke tilbake.

~
~
~

Jeg slentret bortover skolekorridoren, uvitende om hva jeg hadde i vente. Det var friminutt. Jeg hadde hatt kunst og håndverk, så jeg måtte gå tilbake til klasserommet for å legge fra meg sekken. Skoledagen hittil hadde gått overaskende bra. Ingen hadde slengt kommentarer til meg for en gangs skyld.

Jeg var nok for tidlig ute, for gangen var tom. Fottrinnene mine ga gjenlyd i bygningen.
Da jeg var kommet til klasserommet, trakk jeg pusten dypt. Jeg krysset fingrene for at ingen hadde kommet før meg.

Døra fløy opp i ansiktet mitt før jeg hadde mulighet til å ta i dørhåndtaket. Tre kjente fjes dukket opp foran meg. Det var Simon, Rasmus og Kristoffer. Rasmus virket overrasket til å begynne med, men så mørknet ansiktet hans til et glis. De sirklet seg rundt meg. Jeg kjente meg kvalm og svimmel. Hva ville de med meg? Jeg rygget bakover et par skritt.

"Hvor skal du, Olav?" spurte Rasmus.

Jeg tok noen flere skritt vekk fra dem.

"Vent, vi er ikke ferdige med å snakke," sa han med et snev av irritasjon i stemmen.

Han tok tak i t-skjorta mi, og dyttet meg inn mot skapene. Det kraftige smellet slo pusten ut av meg. Bakhodet mitt traff metallet, og det begynte å prikke foran øynene mine. Rasmus knyttet neven og slo meg i ribbeina. Jeg stønnet og krøket meg sammen til en liten ball. Smerten skar rett igjennom kroppen min. Jeg hadde aldri følt en så kraftig smerte før, i hvert fall ikke fysisk. De andre guttene ropte noe, men jeg var ikke i stand til å høre hva de sa.

Plutselig kjente jeg noe som deiset ned på magen min, og en ny smerte spredte seg i kroppen. Det var som om noen kjørte over meg med bil, og bestemte seg for å stoppe midt på ribbeina. Jeg åpnet øynene og så rett inn i brystet til Rasmus. Den kraftige kroppen hans var presset ned på meg.

Kristoffer, stående rett over meg, holdt noe som lignet en bøtte. Han helte ut innholdet over fjeset mitt. Den sterke lukten av sur melk og råtten frukt festet seg til nesa mi.

"Filmer du?" spurte Rasmus raskt til Simon.

Simon nikket og holdt fram mobilen sin.

"Bra," gliste Rasmus.