The Bridesmaid

1

Jeg åpnet øynene med hodepine fra igår. Jeg luktet fortsatt sterkt av alkohol og det dunket i hodet mitt og synet var ganske så uklart. Svimmelheten forsvant litt og litt og jeg begynte å studere omgivelsene, siden jeg ikke husket en dritt fra igår. Jeg lå på en skitten sofa i et mørkt rom. Et hvitt falmende lys strakte seg gjennom de røde gardinene og skar seg inn i øynene mine som en kniv. Jeg la hånda over dem og tråkket fort ut av lyset.
- Charles. Endelig våknet du. Det er vel ikke ofte at du får sove så lenge med den jobben du har..
Jeg myste mot Marcus Erikson. Flashbackene strømmet tilbake fra igår. Damer, høy musikk, sprit og sigaretter. Jeg nikket og rettet på det løse slipset mitt.
- Ja.. vell. Det er fortsatt tre uker igjen av ferien min, så jeg får nyte det. Har du noe aspirin?
Marcus ga meg et glass vann og en hvit pille og jeg svelget det. Hodepinen forsvant sakte og jeg gnidde meg i øynene.
- Hva er klokka?
Han kikket på armleddet og sa:
- Fem over halv tre.
- Å, faen! Jeg må stikke.
Jeg løp ut døra og hørte den smelle igjen bak meg.
Jeg bodde heldigvis bare rett nede i gata, så jeg hadde mer enn nok tid til å skifte før bryllupet. Det var deilig å tenke på at jeg slapp å ha med den falske ID en min, siden igår var min 18-årsdag, men likevel kom jeg til å savne å bryte loven.. Thug life vettu(:

Jeg låste meg inn i leiligheten idet en politibil kjørte forbi. Det var nok ikke bare jeg som visste hvor thug jeg var.
Søstera mi sitt bryllup startet klokka tre, så jeg hadde egentlig ingen tid å miste. Jeg tok på meg en svart dress, en hvit skjorte og et vinrødt slips med striper for å sette en klassisk prikk over i-en. Jeg kunne lett si at jeg visste hva jeg drev med angående klær. Jeg stakk fingrene nedi en boks med hårgelé og dro dem raskt gjennom det
det mørke håret mitt. Jeg var egentlig ganske lei av disse bryllupsgreiene, men jeg visste at dette betydde mye for Heather. Hun skulle gifte seg for tredje gang på fire år og for hver gang, så mente hun at han her var den rette og for hver gang, så syntes jeg at fyren var en idiot.

Jeg gikk ut på gaten og strakk opp hånda og hoppet inn i en gul taxi.
Det tok cirka ti minutter til jeg var fremme. Da jeg tråkket ut av taxien, så skinte sola ned på den fine hvite kirka som sto der. Det var fullt av folk her og jeg myste og trakk pusten for å se om jeg fant noen jeg kjente. Klokka var fem på tolv og rundt meg sto fullt av folk jeg ikke kjente. Single fyrer, klissete par og desperate brudepiker med dype utringninger og lengselsfulle blikk. Jeg flirte for meg selv og rettet på slipset. Jeg hadde klart å lage meg et lags fuckboy-rykte, men siden jeg ikkje kjente en sjel her, så var det ingen som visste det. Jeg bestemte meg for å dra hjem med en brudepike i kveld. Det var tre stykk. Alle like dype utringninger, men en jente skilte seg ut. Hun hadde blondt rett hår som bare lå perfekt på skuldrene hennes som myke fjær. Hun hadde på seg en svart kjole med en dyp utringning på brystet. Leppene hennes var mørkerøde som som roser og hun så på meg uten å se bort. Det var en del av det som sjokkerte meg. Ingen hadde sett på meg så intenst før. Uten å se bort og late som at hun aldri hadde sett på meg. Jeg smilte og hun flirte og snudde seg rundt. Hun skulle jeg ha med meg hjem i kveld. Jeg gikk inn for å finne søstera mi. Jeg fant henne i en stor hvit kjole og et slør som gikk helt ned til gulvet.
- Hvordan ser jeg ut?
Jeg smilte varmt til henne.
- Du ser vakrere ut enn noen gang.
Jeg og søsteren min hadde et ganske nært forhold og vi snakket om absolutt alt. Hun visste at jeg var fuckboy og hun godtok det.
- Du Heather?
Hun kikket opp på meg.
- En av brudepikene. Hun er blond og har på seg en svart kjole med en dyp utrigni..
- Åå, du mener Ellena White? Jeg har kjent henne siden første klasse. Vakker, ikke sant?
Jeg flirte litt for meg selv før jeg nikket og gikk ut på gangen igjen.

Etter bryllupet startet festen. Jeg gikk og hentet en vodka martini og letet etter Ellena med blikket rundt i rommet. Jeg fant henne ikke noen steder. Blikket mitt fortsatte å løpe løpsk rundt i rommet. Jeg bare måtte møte henne. Derfor bestemte jeg meg for å se ute. Jeg gikk ut på en slags terrasse med lys og roser og månen og stjernene og Ellena. Hun sto der alene med ryggen vendt mot meg. Jeg gikk stille bort til henne og sa:
- Fint bryllup, ikke sant?
Hun nikket og kikket bort på meg.
- Charles Silverman.
Jeg strakk ut hånda og hun tok den.
- Ellena White.
Og i det øyeblikket. I det lille glimtet av et øyeblikk var spillet i gang.