Alene og modig

Kristian

"Hei, jeg er Mary!" sa jeg fort og energisk. Jeg til og med vinket. For en dust jeg er. Kristian bare smilte.
"Hei, Mary. Hyggelig å treffe deg. Var det sånn at du skulle til kontoret?" spurte Kristian. Jeg nikket.
"Da kan jeg jo følge deg. Hva sier du til det?" spurte han.
"Takk," mumlet jeg.

Han begynte å gå, og fulgte etter. Han gikk fort (sikkert fordi han hadde så lange og flotte ben), men jeg klarte å følge etter. Han gikk ned en lang korridor også videre inn en annen korridor. Da jeg kom til den samme korridoren var han ikke å se. Det var to dører i den lille korridoren, så jeg begynte å søke etter ham. Han var ikke i det ene rommet, for det var et kott, og det andre rommet var låst. Æsj! Hvor er han?

"Mary?" hørte jeg en stemme bak meg. Jeg hoppet opp og skrek.
"Slapp av,"
Å, det var bare Kristian! Men hvordan i huleste klarte han å være i den korridoren, for så å være bak meg??

"Hvordan kom du bak meg? Du gikk jo foran meg, inn i denne korridoren," sa jeg.
"Nei, jeg gikk til den korridoren," han pekte bort på en korridor som lå bare to meter unna. "Og du kom aldri, så jeg gikk for å se etter deg," sa han. Å, det ga mening.

"Ok," bare sa jeg. Han smilte. Det var et vennelig smil. Jeg måtte smile tilbake.
"Så, skal vi gå til kontoret?" spurte Kristian. Jeg nikket. Han gikk ut av den korridoren som vi var i, og gikk inn i en annen to meter foran. Jeg fulgte lydig etter. I denne korridoren var det en dør, og over den døra sto det "Kontor". Vanskelig å ta feil av.

"Her er det!" Sa Kristian. "Else er litt gretten og gammel, så vær snill mot henne," humret han. Jeg nikket, og gikk inn i kontoret. Bak skranken satt en gammel dame med grått hår og rosa briller. Haha! Hun kikket opp på meg.
"Kan jeg hjelpe deg med noe?" sa hun grettent. Antakelig var dette Else.

Jeg bare sto der. Kristian kom etter meg. Han smilte og vinket vennelig til Else. Hun smilte stort tilbake.
"Neimen! Se hvem som er her! Kristian, hvordan har du det? Går det bra hjemme?" spurte hun medfølende. Kristian fikk et uttrykk i ansiktet som viste at han nødig ikke ville snakke om det. Men hva var "det"?

"Else, hils på Mary. Hun er ny på skolen." sa Kristian og slo hånden galant mot meg. Jeg rødmet. Herregud! "Hun vil gjerne ha skrevet under noen papirer og fått den nye timeplanen," sa han. Else nikket og smilte til meg.
"Ja, jeg skal nok få hjulpet deg, vennen," sa Else og fant fram noen papirer. "Bare skriv under disse, du." Hun ga meg papirene og en penn. Jeg skrev under og ga papirene tilbake.
"Takk, og her er timeplanen din. Håper du får det trilliantastisk på denne flotte skolen," sa Else og smilte stort. Trilliantastisk? What? Jeg nikket og tok imot timeplanen, også gikk jeg ut av kontoret, med Kristian hakk i hæl.

"Haha. Hun finner på de rareste ordene. For en uke siden sa hun 'iggidiggibra'. Kan virkelig ikke skjønne hvor hun får det fra," smålo Kristian. Vi gikk ut av den lange korridoren, og kom inn i hovedgangen, det hvor vi møttes.

Jeg stanset. Kristian stoppet ved siden av meg. Fra sidesynet så jeg at han kikket på meg. Jeg snudde meg mot ham. Han pustet rolig. Han var bare så vakker. Uhm, jeg mener, han er bare en vanlig fyr... Han bøyde seg mot meg, sakte. Jeg er ganske sikker på at pulsen min økte. Han bøyde seg så langt mot meg at munnen hans var nær øret mitt. Plutselig hvisket han noe helt ufoventet.
"Værsågod," sa han og kysset meg på kinnet. Jeg stivnet helt. Han snudde seg og gikk med raske skritt mot utgangen. Jeg ble igjen som en steinstatue.