-Vi er:
Han med det mørke håret, det er Jakob.
Og han tullingen der borte med det lyse håret, det er William. Og jeg er Luke, det visste du vel.
-Nei, jeg glemte det de siste 5 sekundene hvor du sto å snakka, skjønner du.
-Wow, om du glemte det de siste fem sekundene jeg snakka ,er du virkelig dum.
Jeg stirrer stygt på han.
Han stirrer tilbake, men jeg skal ikke vike unna.
Jeg blir mer intens, og stirrer med alt av hat og smerte jeg hadde i kroppen.
Jeg tror faktisk han er litt redd.
Plutselig prøver han å poke meg i øyet, og jeg lukker de automatisk for beskyttelse.
Jeg innser hva som har skjedd, og skriker: Det der er juks, din drittsekkjævelsfaen!
Han ler. Jeg stirrer bare olmt tilbake, men jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ler. Jeg er kidnappet, for faen.
Jeg ser bort på Jakob og spør hva faen jeg gjør her. Han ser på Luke, Luke nikker, og Jakob begynner: Broren din skylder oss penger. For noe dopgreier. Oooog han sa han ikke hadde pengene, og vi trengte betaling.
Jeg skjønner hva historien slutter med.
-Han solgte meg? Jeg stammer.
Hh...h.. an solgte meg?
Guttene nikker.
-Men, men jeg er bare 13 år gammel! Livet mitt har så vidt begynt! Luke svarer ondsinnet: Og nå, nå skal det endres helt.
Han ser på meg helt annerledes enn før. Han ser på meg med et merkelig blikk, men jeg kan ikke sette ord på det. Jeg går bakover. Sakte. Han følger etter.
Jeg snur meg rundt, og løper opp trappa. Så fort jeg kan. Men det er ikke fort nok. Jeg når akkurat toppen, da jeg kjenner to sterke hender rundt livet.
Han sier med en stemme som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg: Du slipper ikke unna. Aldri.
- Hvo...Hvorfor gjør du dette?
Kan du ikke bare ta broren min istedet! La han selge dop for dere!
-Å nei, lille venn. Det skjer ikke. Du er jo mye mer interresant. Jeg kjenner en tåre trille ned kinnet mitt.
-Slipp meg.
-Du tror virkelig det kommer til å skje? Jeg trodde du var smartere enn det, Hanna.
Jeg tenker litt. Hvordan det kommer til å koste mye penger til klær, mat, sanitære virkemidler.
Jeg får et iskaldt blikk.
Jeg stirrer han dypt i øynene.
-Har du tenkt nøye gjennom alt? Hm? Er alt gjennomtenkt? Kostnader med ekstra strømregning, vannregning, mat, klær, sanitetsprodukter? Klarer dere det?
Han ble usikker et øyeblikk. Et deilig, lite øyeblikk. Det endret seg fort.
-Og hvem har sagt vi skal holde deg i live?
Okei, nå ble jeg litt skremt her.
Jeg tenker nå da at jeg ikke har noe å tape, så jeg bare stirrer han hardt i øynene og svarer:
-Og hvem har sagt jeg skal bli her?
Du vet mamma kommer til å lete etter meg, sant? Og Pappa? Han jobber i forsvaret, og når han finner dere, da er dere fucked.
Jeg smilte. Og gikk.
Luke ropte etter meg noe som lignet det her
'Faen Hanna nå må du komme tilbake'
-Nope. Jeg orker ikke:)
