Reisen

0 0 0
                                    

Kristiane hadde vært lite dårlig i sitt liv, og det var vel derfor hun nå var sikker på at innvollene hennes var på vei ut og hun aldri ville nå land i live. Til tross for Kristianes overbevisning la skipet til kai ved Edinburgh to døgn senere enn antatt noe som viste at det hadde vært en dårlig vær på det meste av turen.

Hvis man syntes at Bergen var en travel by, kunne denne gjøre en stum av overveldelse.

Grim på sin side så nesten sjokkert ut da han oppdaget at språket slett ikke var vanskelig, det var som om en nøkkel hadde åpnet en lås og kjente lyder hadde åpnet døren på vidt gap. Kjente og nesten glemte ansikter for over netthinnen. Han tok et fast grep om Kristiane og banet vei igjennom folkemassen.

Vel vekk fra det travle havneområdet og i en side gate stod en 10 åring med et utrykk i ansiktet som om han hadde sett et spøkelse og viste ingen tegn til å flytte seg. Grim var på sin side var vandt med at folk vek unna, for han var i sannhet en stor mann om ikke utseende i det herjede ansiktet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen til vedkommende. Til slutt så det ut til at gutten fikk munn og mælet igjen.

- L...Lord Mc Lachlan du har kommet tilbake til Skottland!

- Du må ha forvekslet med en annen, sa Grim selv om han i sitt stille sinn lurte på om det i det hele tatt var mulig.

- Kom!, Gutten dro Grim ivrig i armen.

Grim fulgte nølende etter igjennom et virvar av smug til de stod utenfor et vertshus som så overraskende rent ut hvis man skulle sammenligne det med resten av bygningene i gaten.

- Der er du George McBride, mamma.... Den unge jenta stoppet midt i en kjenne preken og så først nå at lille broren kom i følge med en stor mann. Hun bleknet tydelig og snudde og løp inn i vertshuset. De kunne høre at hun ropte på moren som litt irritert kom mot døren med bestemte skritt.

- Se hvem jeg fant mamma, Lord McLachlan, de kom spaserende ned gata mamma.

Kvinnen stod lenge å studerte dem.

- Lord McLachlan ville vært en ung mann nå George, denne mannen er mye eldre.

Hun trakk sønnen sin nærmere men observerte dem med et nysgjerrig blikk.

- Men han ville lignet meget på dem om han hadde fått lov til å leve, men dessverre endte han under noe tømmer som hadde løsnet.

- Men dere får stige på, det ser ut som om dere trenger en hvil?

De satte seg rund et av bordene innerst i lokalet, og Kristiane syntes det var rart at det ikke var noen andre gjester tilstede. Kvinnen fulgte blikket hennes og forklarte smilende.

- Det er messe så det kommer ikke så mange her før ettermiddagen.

Grim oversatte lavmælt til Kristiane mens Daisy fulgte interessert med på samtalen mellom de to. Kanskje var det avstanden mellom de to som fikk henne til å undres, selv om fortroligheten mellom dem sa henne at de kjente hverandre svært godt? Og barnet på armen kunne hun sverge på at ikke var hans, så lyst barnet var med tindrende grønne øyne så lik sin mor. Ungjenta virket så tynn og vever i sammenlikning med denne høyreiste mannen med det stygge arret. Det var også noe annet ved ham, riktig nok liknet han mye på Lille Lord som hadde endt sitt liv så altfor tidlig, men han hadde ikke hatt dette tragiske og mørke over seg. Allikevel var likhetene alt for utpregede til at det var en ren tilfeldighet. Man så det i øynene, det mørket som kjennetegnet slekten på Katanes. Hos noen av familiemedlemmene ble det påstått at man kunne ikke se irisen i øynene.  Det betydde at man måtte gå varlig tilverks for denne gamle Lairde slekten hadde en meget blodig for historie. Flere av McLachla'ene hadde oppgjennom tidene tatt konkurrentene i slekten av dage. Daysi hadde trodd at slekten ville dø ut med Lady Alicia som nærmet seg seksti år, og satt igjen uten arvinger til Lairde setet. Det var derimot nå helt klart en mulighet for at Lairde setet nå ville få en ny arving. 

HistorienWhere stories live. Discover now