Summer Waves

Andre kapittel

Etter at gråtetokten er over og jeg ser ut som et spøkelse med snørr og tårer i hele ansiktet, finner jeg frem mobilen min og ringer til bestevenninna mi, Katie, og kjæresten min Lukas. Når vonde ting skjer, innkaller vi krisemøter. Det har vi gjort siden vi var små.

Det banker fire ganger på soveromsdøren min og jeg holder pusten helt til jeg ser en hvit t-skjorte vifte fremm og tilbake, etterfulgt av en hånd og så et hode med blondt hår. Jeg smiler.

"Jeg kommer i fred. Åh, Licia, du ser helt for jævlig ut. Går det fint med deg?" Lukas setter seg på sengen. Han går i bar overkropp, noe som irriterer meg litegrann. Han er så pen. Men jeg føler at han spiller på det noen ganger.

Jeg sukker. "Det går greit. Har du hørt det? Snakket du med mamma nede? Og hvor er Katie?" Jeg reiser meg opp fra sengen og kikker ut fra det runde vinduet mitt. Jeg har utsikt til sjøen, over havet som strekker seg bredere og bredere ut fra skjærene til det til slutt treffer horisonten. Jeg sukker.

"Hun sa hun skulle fikse noe med Jeanett.. tror jeg, husker ikke helt.." mumler Lukas i bakgrunnen, og jeg snur meg mot ham og avbryter ham før han får sagt et ord til.

"Unnskyld meg, hva sa du?"

Lukas hever et øyenbryn mot meg, reiser seg opp og kommer mot meg med åpne armer. "Ro deg ned, baby. Jeg er i alle fall her." Jeg glir inn i omfavnelsen hans med et sukk, men stivner til da han kysser meg på skulderen og fortsetter langs halsen min og opp kjeven.

"Lukas.. hva driver du med?" 

Han trekker seg bort så han kan se på meg og hever hånlig et øyenbryn. "Greit, jeg løy," sier han rett som det er og deiser ned i senga mi. 

"Løy?" sier jeg. "Løy om hva da?"

"Om Katie? Hun er ikke hos Jeanett. Hun er hos Marcus. De gjør det," sier han og hever øyenbrynene opp og ned. Jeg kan ikke tro det. 

"Men.. men hvorfor har hun fortalt deg om det? Hvorfor ikke meg? Og.. jeg har jo krise.." mumler jeg for meg selv, men han hører ikke etter. Han tar tak i hånden min og drar meg langsomt mot seg på sengen, til jeg ligger oppå ham. Jeg rister svakt på hodet.

"Hva er det med deg?", spør Lukas, plutselig skarpt. "Vil du ikke gjøre det? Alle andre har gjort det. Vi er de eneste igjen, hører du?"

Jeg ruller meg av ham så fort som jeg klarer. "Unnskyld meg, men hva i helvete går av deg?!" skriker jeg til ham. "KOM DEG UT AV HUSET MITT!" hyler jeg og vet at det ikke er mitt hus og at han går ut av døren i dette øyeblikket, men jeg gir blanke faen fordi han er en dritt, kjæresten min er en dritt og-

Telefonen min vibrerer og jeg ser en melding komme inn. Den er fra Katie, så jeg leser raskt igjennom den: Åååh, beklager virkelig med den krisen, Luke fortalte meg om turen. Kjipt. Men jeg kan ikke komme over nå, jeg må fikse noen greier med, eh, Jeanett. Kos deg i Spania. Sender kjærlighet over. Kate.

Hadde jeg hatt mer energi igjen ville jeg ha skreket høyt, kanskje til og med knust noe. Men jeg er sliten og jeg er en pest og en plage for alle, så i stedet for å ødelegge noe begynner jeg stille og rolig og pakker, før jeg legger meg ned i sengen da mørket siver på og jeg vet at det ikke er lenge til avreise. Ingen har vært innom rommet mitt siden Luke var her, og med den tanken i hodet om at jeg er helt alene, sovner jeg inn i en dyp, drømmeløs søvn.

                                                                                     *

"Licia, våkn opp! Vi skal til syden!" Kevin står ved siden av meg og rister meg svakt i skulderen, men nok til at jeg våkner. Jeg smiler til ham og reiser meg opp i sittende stilling.

"Allerede? Hva er klokken?"

"Jeg vet ikke, jeg vil bare til sydeen!" roper Kevin (han er forresten 7, stor gutt) og klemmer meg, før han løper ut døren og roper "Vi skal til syden! Vi skal til syden!" om og om igjen. Jeg ler for meg selv - en hes, gurglende lyd - og får med meg at klokken er kvart på fem. Vi skal dra om en halvtime.

Jeg står opp og dusjer før jeg kaster i meg frokosten og kler meg opp i en rosa, tynn joggebukse, hvit t-skjorte og en grå hettegenser til å ha på flyet om det blir kaldt. Alle (og da mener jeg hele den jævla familien min) setter seg inn i bilen og vi kjører til flyplassen. Jeg prøver å stenge ute småkranglingen til mamma og pappa utenfor ved å putte musikk i ørene, og prøver på best mulig måte å holde kjeft hver gang Will eller Kevin slår borti meg. Så ruller vi inn på flyplassen og jeg kjenner at jeg er nervøs, fordi jeg er redd for å fly, fordi jeg må være med hele familien hvor bare halvparten snakker til meg, og det er brødrene mine som er yngre enn meg, jeg er nervøs fordi jeg ikke har hørt noe fra dust-kjæresten min eller den dårlige bestevenninna mi og jeg er redd, livredd for at ting skal forandre seg. Jeg sier ikke at jeg liker det sånn som det er nå. Jeg sier bare at jeg ikke liker forandring.

Vi sjekker inn bagasjen vår før vi går gjennom sikkerhetskontrollen, kjøper litt mat og setter oss til å vente. Flyet går ikke før om et par timer, så det var bra at jeg tok med meg en bok. Mamma eller pappa har nesten ikke sett på meg etter i går, så jeg gjengjelder den tjenesten helt og holdent.

Når jeg leser mister jeg begrepet om alt som kan kalles tid og rom, og jeg vet ikke hvor lenge jeg leser - tjue minutter, to timer - men før jeg vet ordet av det skal vi gå inn på flyet og jeg tar et dypt rensepust før jeg går inn i flyet sammen med.. de som en gang var familien min.