Summer Waves

Tredje kapittel

Jeg er nervøs der jeg står foran gate 12 med de teite, stressede foreldrene mine som prøver å holde styr på Kevin og Will som bare tuller og tøyser. Jeg har aldri flydd før, så jeg vet ikke hva jeg kan forvente fra denne turen. Gaten har ikke åpnet enda, og køen liner seg opp langt bak oss. Det er tydeligvis et stort fly vi skal boarde. Pulsen stiger enda mer.

"Jeg håper virkelig du har pakket riktig, Lica," sier mamma spydig før hun snur ryggen til meg for å kjefte på Will fordi han poket Kevin i skulderen. Jeg blir lei meg for den fiendtlige tonen, men retter meg i ryggen og setter opp en uttrykksløs maske før jeg svarer henne.

"Jeg skjønner ikke hvorfor du sier det til meg, Veronica, for jeg regner med du driter loddrett i om jeg har pakket riktig eller ikke."

Mamma snur seg sakte mot meg med et forskrekket uttrykk i ansiktet. Jeg leser av henne at hun er dritforbanna på meg. Men på grunn av alle rundt oss har hun ingenting hun skulle ha sagt, i hvert fall ikke så høyt som hun sikkert har lyst til å skrike til meg nå. Åh, jeg kommer til å få kjeft når vi er alene. Men da er det vel bare å sørge for at vi ikke havner alene.

"Vennen, slutt å tøys," sier hun og skal liksom stryke meg over armen, men hun klyper meg og gir meg et drepende blikk som advarsel, liksom for å si ikke tro du kommer deg unna med å være frekk og respektløse til foreldrene dine. 

Jeg og mamma har hatt problemer lenge. Det er ikke noe nytt at hun gir meg killerblikk og at jeg er sleip i kjeften. Neida, dette startet vel da hun og pappa plutselig skulle prøve på ny igjen da Kevin var fem år, altså for to år siden. Det funket ikke særlig bra, ettersom jeg entret tenårene. Jeg bodde da annenhver uke hos hver av dem, etter at forholdet deres raknet igjen, hvor uka hvor jeg var hos mamma bestod av krangling og skriking, og uka hos pappa bestod av at jeg lå i senga hele dagene og ikke orket noe fordi jeg var så sliten fra all kranglingen med mamma. Og så var det på den igjen neste uke. Så egentlig ble det bare en ond sirkel av krangler, ensomhet og vonde tanker. Mamma sendte meg til slutt til psykolog da hun merket at jeg mistet gnisten i kranglene våre. Etter det fikk jeg bo hos pappa på heltid, og nå ser jeg mamma kun når hun kommer for å hente og levere brødrene mine. Det er tøft, men det ville jeg aldri ha innrømmet for noen av dem. Det verste er nok at jeg kompenserer med stygg språkbruk, og mamma og pappa tror kun det er fordi jeg er tenåring, og ikke at jeg faktisk har det veldig vanskelig. Jeg føler meg forrådt av dem begge to. De skal liksom være faste ting i ens liv, ikke ustabile, drittslengende fremmede. 

"Felicia, seriøst?!" sier mamma høyt og bryter gjennom de deprimerende tankene mine. Jeg kikker opp, og ser at hele familien står på andre siden av bommen der ansatte sjekker pass, og jeg halter bort til dem med kofferten halende etter meg.

"Eh, passet mitt, mamma?" sier jeg forsiktig.

"Har du ikke tatt det selv? Herregud, du klarer ikke holde styr på noe, Lica," klager hun og himler med øynene, men hun leter i alle fall gjennom veska si.

"Rolig, Veronica," sier pappa lavt og legger en hånd på mamma sin skulder, som for å støtte henne. Jeg blir kvalm.

"Her er passet ditt. Se til å skyndte deg, det er folk som venter," maser hun. Jeg tar imot passet og smiler mitt hyggeligste smil til damen bak skranken imens hun studerer passfotoet mitt. Hun smiler, gir meg passet og billetten tilbake og sier at jeg kan gå. Jeg takker og drar med meg kofferten.

Flyet er mye mindre enn jeg noengang hadde trodd, og klaustrofobien kommer krypende sammen med svetten. Jeg setter meg på mitt angitte sete ved siden av Will. Ettersom vi er 5 personer, og setene er tre og tre, havner vi to uten resten, så jeg og Will sitter alene ved siden av en gammel mann med noen stygge, runde briller. Etter en hel halvtime, når alle har satt seg og flyet begynner å kjøre mot rullebanen, kjenner jeg at pulsen begynner å øke veldig. Jeg tenker på min teite kjæreste Luke, og falske venninne Katie og innser at egentlig så har jeg ingen i livet mitt som bryr seg om meg. Når flyet setter opp hastigheten foran rullebanen, kniper jeg sammen øynene og holder meg hardt fast i begge armlenene. Følelsen når flyet kjører for fullt og vi nesten letter er ubeskrivelig, jeg svever og sjelen min hopper og jeg har aldri følt meg så fri noengang før og jeg er kjempeglad og jeg er fri og jeg føler virkelig at jeg lever. Will legger hånden sin oppå min for å støtte meg og jeg smiler med øynene fortsatt lukket.

Det tar meg flere minutter før jeg innser at tårene renner nedover kinnene mine.