Summer Waves

Fjerde kapittel

Jeg tørker bort tårene så fort som jeg bare klarer, og fisker opp det lille lommespeilet jeg alltid har liggende i vesken opp fra reisebagen på gulvet. Jeg sjekker meg fra alle vinkler, og blir fornøyd når jeg ser at sminken sitter som den skal.

"Lica, gidder du å være mer jente?" syter Will fra siden av meg. Jeg snur meg for å himle med øynene til ham, da jeg legger merke til at han gamle mannen ved siden av ham ligger med munnen åpen og sikkelet renner nedover haken hans. Jeg fniser og skyver hodet til Will nær mannens, og han kjemper imot og ler seg ihjel når jeg endelig lar ham slippe fri. Vi ler så lavt vi kan da-

"Ikke plag noen da, Lica. Ser du ikke at han stakkars mannen prøver å sove? Oppfør deg som en voksen, ikke en 4-åring." Mamma kommer gående mot meg og Will i midtgangen, og jeg stivner. 

"Ehh, vi plager han ikke, mamma. Jeg og Will bare snakker sammen," svarer jeg uskyldig og ser oppmuntrende bort på Will, for at han skal bekrefte det jeg sier. Mamma setter "de onde øynene" i ham og han vrir seg litt under blikket hennes. Herregud, er det bare jeg som synes hun er ond?

"Egentlig så... ehh... Jeg er skikkelig sulten mamma, har du bestilt mat?" svarer Will, og han skifter samtaleemne så fort at jeg nesten detter av setet mitt. Men mamma biter på.

"Ja, selvsagt. Du får maten når flyvertinnene kommer med vogna. Bare si etternavnet ditt, vennen," sier mamma til Will før hun ikke ofrer meg et eneste blikk. Hun er på vei for å snu seg da det plumper ut av meg.

"Har du bestilt mat til meg også, mamma?" Jeg spør forsiktig, vil ikke framprovosere en reaksjon. Skuldrene hennes stivner og jeg tenker faen, nå har jeg gjort det igjen, men så snur hun seg mot meg og svarer.

"Ja. Oppgi etternavnet ditt, du også". Så snur hun seg og går, og jeg tenker at noe bedre svar kunne jeg aldri ha fått.

Etter at vi har spist opp maten vår (som egentlig smakte ufyselig, men det mettet en tom mage) og jeg har halvsovet under en gammel caps jeg fant innerst i skapet mitt hjemme hos pappa, kommer endelig flyvertinnene rundt og gir oss beskjed om å ta på selene, for nå skal vi snart lande. Jeg kjenner på den samme nervøsiteten jeg hadde da vi skulle ta av. Men jeg tror ikke det er flyskrekk, for jeg har aldri fløyet før. Og jeg er jo ikke redd for å styrte eller noe, bare en anelse shaky. Det viser seg at det var helt uskyldig, for å lande var det desidert beste med hele turen. Jeg følte meg fri, men samtidig hel fordi endelig har jeg bena på bakken igjen. Det var ubeskrivelig, men jeg synes egentlig det var det beste med alt.

Etter at vi har fått koffertene våre, gått gjennom passkontrollen og beveget oss til bussen som skal ta oss  til hotellet, kjenner jeg panikken komme. På bussen er det kun 2 og 2 seter, noe som vil bety at et familiemedlem må sitte alene i bussen. Jeg lukker øynene idet jeg kjenner den velkjente hjertebanken som forteller og håner meg at Lica, nå friker du ut, bare så du vet det. Svetten kommer sivende ut av hårfestet idet jeg gir den store kofferten min til bussjåføren som lemper den inn under bussen. Jeg går inn i bussen og går til jeg finner familien min (eller det er i alle fall det mamma og pappa har insistert på at vi skal kalle oss) som sitter nesten bakerst. To og to. Jeg smiler falskt til mamma.

"Hvor hadde du tenkt at jeg skulle sitte, Veronica?"

Hun ser dumt på meg. "Hallo, er det min feil at det kun er to og to seter i bussen? Sett deg der det er ledig vel. Det er ikke snakk om mer enn to timer i denne møkkabussen uansett".

Jeg kjenner tårene presse på og jeg føler meg forlatt og forbanna på en gang. Jeg ser på pappa som sitter ved siden av mamma for trøst. Han smiler trist til meg. "Hør på moren din, Felicia," er alt han svarer, og blikket hans ber meg om å forstå. Jeg skjønner ham. Det var egentlig mamma som forlot ham, og han er livredd for at det skal skje igjen. Jeg forstår. Men han er allikevel den voksne, og det er han som skal passe på meg, ikke jeg som må kaste meg foran pistolen hver gang mamma trekker av. Men jeg unner han det allikevel, fordi han har tatt seg av meg når jeg har bodd hos han de siste 3 årene. Så jeg nikker og snur meg og går bort fra "familien" min til jeg finner et ledig dobbelsete. Bussen har begynt å fylle seg opp av andre bleike mennesker som skal til Sunset Hotel, så det var flaks jeg fikk et eget dobbeltsete. Jeg setter meg innerst, og stirrer ut av vinduet imens jeg fraværende løsner knuten på ørepluggene mine.

"Er det ledig her, eller?" En skingrende jentestemme bryter dagdrømmen min og jeg stirrer opp i et plettfritt jenteansikt. Hun har utrolig pen solbrun hud (i hvert fall til å reise TIL et varmt land. Jeg gjetter fargen ikke er ekte), lange øyenvipper og lyserosa lepper. Hun har et perfekt nappet øyebryn hevet i spørsmål.

"Åh, eh, ja. Slå deg ned," stammer jeg, og angrer på at jeg tok på meg joggebukse og caps i dag. Jenta ved siden av meg har på seg en stram shorts som nesten ikke dekker halve rumpa, og en tynn, hvit singlet som viser den rosa BH-en hun har under. 

Jenta ser på meg, opp og ned, før hun smiler. "Jeg heter Natalie, forresten. Hyggelig," sier hun og rister hånden min.

"Ehh, Felicia her," stammer jeg og gjengjelder forsiktig smilet hennes. 

"Åh, Peter, det er et ledig sete her!" skingrer stemmen til Natalie gjennom bussen. En høy gutt med lyst hår kommer til syne bak folkemengden, og han setter seg i setet over midtgangen for Natalie. De kysser, og jeg himler med øynene. Jeg er bare såå glad for at jeg ikke har med meg Lukas til syden... Lukas... Nei. Nei, vet du hva Felicia? sier hjernen min til meg. Denne ferien skal være gutte-fri. Ikke tenk på Lukas, tenk på deg selv. Se på denne ferien som selv-terapi, ingen gutte-adgang. Jeg gliser for meg selv, drar capsen ned foran øynene mine, plugger inn ørepluggene og skulle ønske jeg visste hvor feil jeg tok.