Summer Waves

Første kapittel

"NEI!" skriker jeg idet lillebroren min legger en hånd på armen min og jeg slenger de dyre, nye solbrillene mine fra meg på gulvet i sinnets hete, men angrer med det samme jeg hører en knasende lyd og ser at biter fra det ene solbrilleglasset ligger strødd på gulvet. Jeg prøver virkelig å bite tennene sammen og ikke gjøre noen stor sak ut av det - jeg prøver virkelig. Men så er ikke jeg det moren min kaller "stabil" heller, så- "DIN JÆVLA DRITTUNGE! Du ødelag solbrillene mine - aner du hvor mye de kostet meg?" skriker jeg til broren min. Jeg regner med at jeg i dette øyeblikket ser ut som en okse som puster røykskyer ut gjennom nesa og skraper undersida av foten mot gulvet, men jeg bryr meg ikke. Alt jeg bryr meg om er at lillebroren min, Will (som forresten er 13 år og utroolig barnslig for alderen) akkurat ødela solbrillene mine. Eller, jeg ødela dem. Men det betyr ikke så mye. Jeg trenger bare noen å være sint på. Nei, jeg trenger noen å være forbanna på.                                                                                                                     

Jeg retter det sinte blikket mot moren min og så mot faren min, litt kvalm over at vi alle er i det samme rommet samtidig. Moren min retter et raskt blikk mot pappa før hun ser på meg med et vennlig smil. Men hun lurer ikke meg - jeg vet hva hun egentlig føler om meg. "Felicia, kjære." Jeg spyr litt inni munnen min. "Jeg håper du skjønner, vennen min, at dette ikke er oppe for diskusjon - du har ikke noe valg. Du skal være med hele familien til Spania i sommer enten du liker det eller ikke, og du skal gjøre alt du kan for å smile og være glad og ikke ødelegge denne fine ferien for alle oss andre, okei?" Stemmen hennes hever seg imens hun snakker, slik at setningen ender med glefsing. Jeg legger armene i kors og himler med øynene.

"Jeg skjønner bare ikke hvorfor hele denne jævla familien må være med på turen? Hvorfor kan ikke bare jeg og Will og Kevin være med pappa? Eller enda bedre, dere kan dra imens jeg er hjemme alene?" Jeg sier det fordi hun var frekk med meg. Og fordi jeg vet at hun blir lei seg av det.

"Fordi," begynner hun og kremter da stemmen hennes brister og jeg vet, jeg vet at jeg gikk altfor lang. "Fordi vi tror dette kan bli en fin tradisjon."

Men jeg hører ikke etter lenger, jeg spurter opp til rommet mitt på loftet, og føler at hele verden kommer rasende ned i hodet på meg og alt som spinner ned i hodet mitt er tradisjon tradisjon tradisjon. 

Det banker lett på døra mi og jeg skriker frustrert og kaster en pute i veggen. Jeg kan så vidt se Will komme stille inn døren for han setter seg rolig ned ved siden av meg på senga. Vi sitter i taushet et øyeblikk.

"Felicia." Jeg svarer ham ikke. "Felicia, du har ikke noe valg. Kan du prøve, bare vær så snill og prøve å tolerere mamma i sommer? Det er bare en sommer, Licia. Du klarer det." 

Jeg ser forskrekket på ham. Han tar deres parti. "En tradisjon, Will," sier jeg mellom sammenbitte tenner, "er noe som blir gjentatt. En gang hvert år." Stemmen min stiger til den blir så lys og skingrende at jeg er redd for at vinduene på det lille rommet mitt skal sprekke. "Sier du at du vil gjøre dette her hvert eneste år?" 

Men Will bare trekker på skuldrene. "Jeg sier ingenting. Poenget er at hele familien er samlet igjen. Slik vi pleide å ha det." Han trekker på skuldrene igjen.

"Du kødder med meg. Si at du kødder, vær så snil. Du var en liten baby, en drittunge, da mamma og pappa bodde sammen - du aner ikke hvordan det var. De kranglet hele tiden, Will. Skjønner du ingenting? Skjønner du ikke en jævla dritt?" skriker jeg og kjenner tårene presse på og at brystet mitt blir tungt og at pusten kommer i korte hiv og jeg vil bare at han skal gå så jeg kan få sørge alene. Og da tanken er tenkt smeller døren igjen, og selv om det er aldri så varmt ute og varmen siver inn gjennom det åpne vinduet mitt så gråter jeg og kaster dynen over hodet, og håper at jeg aldri, aldri noengang trenger å åpne øynene igjen.