Wild Dogs

1) Intro

De sier at en ny dag er en ny sjanse. Jeg pleide å tro det før. På samme måte trodde jeg at fremtiden min ville være perfekt.
Det er en løgn. Det kommer ikke en ny sjanse hver dag. Gårsdagen forsvinner aldri, alle husker fortiden.
Og alle gir deg ikke en ny sjanse.

Derimot sier de også at når du flytter, kan du starte et nytt liv. Det er vel delvis sant.
Du kan aldri glemme fortiden helt.
Du kan aldri bli kvitt stygge arr helt.
Du må bare dekke dem med sminke, så ingen ser dem. Kanskje det var det jeg gjorde.

Alt startet med en skilsmisse. Mine foreldres skilsmisse.
Faren min flyttet ut. Moren min ble deprimert. Én måned senere, døde han. I en bil-"ulykke". For å være ærlig vet jeg ikke om det var en ulykke, selvmord, eller mord. Alle tre var mulig. Han var ikke akkurat elsket av alle. Dessverre.

Uansett har ikke det noe å si lenger. Ting ble som det ble, moren min ble en alkoholiker. Jeg ble den ansvarlige i huset. Så mistet hun jobben. Og huset. Det tvang oss til å flytte. Vi flyttet.
Det nye huset vårt fikk vi nærmest gratis.
Ikke uforståelig.
Det var gammelt.
Falleferdig.
Ubeboelig.
Men det måtte vel jeg gjøre noe med. Det var ikke akkurat sånn at moren min kunne ta ansvar lenger.
Så jeg fikset det.
Jeg droppet skolen i to måneder for å fikse huset vi bodde i.

Men det fikk ganske dårlige konsekvenser. Jeg ble utvist, og måtte lete til meg en annen skole. Jeg ville aldri gjettet at den kunne bli verre enn den første. Men joda.

Jeg gikk ned langs gangen. Forbi alle elevene som stirret på den nye jenta. Det eneste jeg visste var at jeg skulle til avdelingslederens kontor for å få timeplanen og bøkene mine.
Mine høye heler klakket mot gulvet. Folk snudde seg og så dømmende på meg der jeg gikk.
Alle undret sikkert på hvordan jeg var. Alle lagde et bilde av hvordan jeg kunne være. Alle bestemte seg der og da for om de likte meg eller ikke.
Og de fleste snudde seg vekk igjen.

Jeg kunne høre en kjent lyd, og åpnet øynene bare for å se sorte, høye heler komme mot meg og stoppe rett foran meg.
"Hva skjer her?" spurte en ganske så fin stemme undrende. Jeg tok meg til nesen og tørket vekk blod. Og gned meg i øynene med den andre hånden.
"Det har ikke du noe med. Stikk." bjeffet den uhyggelige stemmen til fyren som hadde slått meg ned.
Damen gikk over meg. Jeg ville trodd hun hadde gått bort, hvis ikke jeg hadde hørt et ganske bestemt "Nei."

Folk snudde seg mot meg igjen. Og den ekle duden med navnet "Luke" brodert på jakken sin, stirret brutalt på meg. Jeg må innrømme at jeg fikk gåsehud.
"Gjorde du det?" spurte jeg og pekte ned på gutten som lå på gulvet i en dam av sitt eget blod.
Han løftet haken.
"Har det noe å si? Fortid er fortid."
Jeg pustet dypt.
"Uten fortid blir det ingen fremtid."
Eneste comeback jeg kom på i farta. Dårlig, jeg vet det, takk.
"Hæ?" Det sinte ansiktet ble forvridd til et forvirret. Jeg lo.
"Skal jeg fortelle deg enda en ting? To pluss to er fire. Vedder på at du ikke visste det." fniste jeg og dunket ham i skulderen.

Vel, sånt er typisk meg. Jeg blir nervøs, så blir jeg litt sånn småfrekk, og eheh, gjør omtrent alt til en vits, og selvfølgelig ler jeg av den i tillegg. Jeg mener, jeg er definisjonen av humor.
Helt sant.

Hans forvirrede ansikt ble sint igjen.
Et lite "Heheh" slapp ut av munnen min.
Trøbbel, på skolen, før jeg i det hele tatt hadde startet.
Bravo Lucy, dette må være det beste hittil.

There you go! Ting går litt annerledes nå enn det det gjorde da jeg tidligere skrev historien. Men idéen er den samme. Håper virkelig du liker den, og hvis ikke, ikke nøl med å fortelle meg hva jeg kan forbedre!
Legg gjerne igjen en kommentar, om hva som helst egentlig.