Bare et ønske

Kap. 3 - Hva? Hvem? Hvordan?

Nåtiden...

- Hvordan fant du meg, Filip? spurte jeg så rolig som jeg klarte akkurat nå.

- Det spiller ingen rolle hvordan jeg fant deg. Det som er viktig nå er hvorfor jeg er her, og det tror jeg du vet.

- Var det ham som sendte deg? Han svarte ikke, men jeg kunne se det i det iskalde blikket hans. Han dro fram en svart bag. Den lignet på en sportsbag som så skremmende lik ut en jeg hadde sett før. Bagen ble sluppet på bakken foran føttene mine. Jeg ble overrasket da han bare snudde seg og forsvant inn i mørket uten å si noe mer, men han hadde et tilfreds smil om munnen. Jeg likte det ikke. Jeg mistet pusten en liten stund mens jeg sto og stirret ned på det som lå foran føttene mine. Jeg bøyde meg ned og plukket den opp, satte meg på en benk og la den på fanget. Glidelåsen laget en høy ubehagelig lyd da den ble åpnet. Hjerte mitt hoppet over et slag da jeg så hva som lå oppi. Jeg kunne ikke tro det. Et bilde av henne. Jeg hadde ikke sett henne siden jeg lå på sykehuset da jeg var 7 år. Søsteren min hadde stukket av da jeg var 7 år for å få et bedre liv. Hun hadde lovet å komme tilbake for å hente meg en dag, men etter 5 år gav jeg opp håpet. En engangsmobil og et brev var gjemt under en falsk bunn laget av sort plastikk. Flere og flere tanker strømmet på, men det var før jeg hadde lest hva som sto i brevet. Konvolutten var gulnet, men med fersk, tydelig skrift. Det så ut som det var skrevet nå nylig. Jeg åpnet det så forsiktig som jeg kunne for ikke å ødelegge den. Nei, det kunne ikke være...!