Bare et ønske

Kap. 1 - En ny start

Jeg rakk akkurat ikke å knytte skoene før jeg hørte bussen kjøre forbi. Jeg la på sprang det forteste jeg kunne. Heldigvis bor jeg bare to minutter unna bussholdeplassen. I det dørene skulle til å lukke seg brøt jeg dem opp i siste sekund og hev meg pesende inn på bussen. Jeg satte meg på den siste ledig plassen og knyttet skolissene. Ved siden av meg satt et ungt par og holdt hverandre i hendene.

Jeg satte sekken på gulvet mellom beina og sjekket en siste gang at jeg ikke hadde glemt noe. Penalet mitt, en blå skrivebok med linjer og den urgamle mobilen min med taster istedet for touchskjerm. Jepp, alt var der.

Resten av bussturen satt jeg og stirret ut vinduet på nysnøen som hadde falt i morges.

Jeg kjente ingen der. Jeg kunne få en ny start. Jeg tenkte gjennom hva jeg skulle si, slik at jeg fortalte det samme til alle som spurte. Jeg ville ikke at de skulle synes synd på meg eller erte meg for slik jeg egentlig hadde det.

Etter en tjue minutter lang busstur kunne jeg se den store røde hovedbygningen. På vei ut av bussen snublet jeg i en bok som lå på bakken. En rødhåret jente plukket den opp og beklaget. Hun presenterte seg som Tiril. Det viste seg at hun også skal begynne i andre videregående, men hun hadde allerede gått her et år. Vi fant tonen med en gang og gikk til timen sammen. Plassene våre var rett ved siden av hverandre.

Klokka ringte og inn kom en lang, sterk mann med fyldig svart hår.

- Det er mattelæreren vår, Gøran, hvisket Tiril i øret på meg. Det så ikke ut som om han var mer enn 5-6 år eldre enn oss.

- Han er ganske kjekk, tenkte jeg for meg selv, men stoppet tankene mine der. Den tiden var over. Jeg skulle ikke blande meg inn i eldre gutter igjen. Ikke etter det som skjedde.

Resten av timen ungikk jeg blikket hans så godt jeg kunne uten å virke unaturlig. Jeg kunne kjenne blikket hans svi i nakken på meg da vi jobbet. Klokka ringte og jeg hadde aldri forstått uttrykket "saved by the bell" bedre enn nå. Ute av klasserommet spurte Tiril meg om jeg likte Gøran.

- Helt grei. Virker som en god mattelærer, sa jeg med den monotone stemmen min. Jeg ville ikke at hun skulle vite noe. Etter på fortalte hun at alle jentene i klassen likte ham.

Andre og tredje time føltes som en evighet. Det var en stor lettelse da det ble lunsj. Jeg fulgte etter Tiril til kantina. Den var stor og full av folk. Tre av veggene var malt lyse blå/grå mens den siste veggen besto nesten bare av vinduer. Jeg gikk videre etter Tiril til der vi skulle hente mat og så var det det å finne en plass å sitte. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg hadde ikke fått meg noen flere venner enda, og jeg var ikke akkurat av den sosiale typen, så jeg satte meg ved siden av Tiril igjen. Tiril var virkelig tålmodig som holdt ut med meg så lenge.

I løpet av lunsjen ville hun vite mer om meg og jeg fortalte henne det jeg hadde øvd på på bussen.

- Jeg bor i et strandhus bare en halvtime med buss herfra. Moren min er tv-kokk og faren min eier sitt eget advokatfirma. Søstera mi, Mina, bor for seg selv inne i byen. Jeg er glad i shopping og spiser som regel all mat. Hun så på meg med interesserte øyne og spurte meg om jeg hadde opplevd noe uvanlig eller spennende. Jeg trakk pusten mens jeg prøvde å komme på noe som kunne høres normalt ut utenom det at jeg var flink til å komme i kontakt med feil folk og havne i trøbbel. Øynene hennes ble enda større av spenning. Jeg ville ikke skuffe henne, så jeg fortalte at jeg hadde vært i regnskogen en gang og hoppet i strikk utfor Nigarafallene.

- Er det sant? Det hadde jeg aldri tort. Jeg har høydeskrekk skjønner du, sa hun litt flau. Tiril fortalte litt om seg selv og jeg fant ut at hun var ganske lik den personen jeg pleide å være, før jeg forandret meg selv til en sukkersøt blomst og jeg kunne late som om jeg hadde det livet jeg bare kunne håpe på å få. Lunsjen var snart over og de siste timene var like kjedelige som andre og tredje.

Ute på skoleplassen etter at det hadde ringt ut etter siste time spurte Tiril meg om hun kunne være med meg hjem. Hun hadde nemlig aldri sett et strandhus før. Jeg tenkte ikke i mer enn ett sekund før jeg svarte.

- Det går dessverre ikke i dag. Mamma...emh... er syk og ligger på sofaen med...emh... vondt i hodet og oppkast. Hun nikket skuffet til meg og sa jeg skulle hilse og si god bedring, før hun snudde seg og gikk.

Vel hjemme lå mamma på sofaen med vondt i hodet og kastet opp. Det var i det minste noe sannhet i det jeg fortalte Tiril. Den usanne delen var at hun var syk. Jeg gikk inn på soverommet til mamma og pappa for så og finne pappa ligge i senga med en bøtte ved siden av seg. Like ille som mamma. Alkoholduften satt igjen både på soverommet og i stua. Oppvasken lå igjen i vasken etter i går, noe som jeg visste jeg måtte vaske opp i løpet av dagen. Oppkastet måtte også tørkest opp. Det var bare flaks at det ikke var så stort gulv her inne i campingvognen vår, så det var ikke så stor overflate å moppe. Det var slik dagene mine etter skolen alltid hadde vært. Vel, det og det at jeg måtte jobbe 6 dager i uka i kiosken ved siden av den store parken, mandagene var de eneste dagene jeg hadde fri.

Oppvasken hadde gått mye raskere hvis vi hadde hatt en oppvaskmaskin, men det har ikke jeg råd til med det lille jeg tjener i måneden. Jeg sparer til høyskole og et eget sted. Slik at jeg kan komme meg langt unna foreldrene mine og de gamle vennene mine. Hvis jeg i det hele tatt kan kalle dem venner. I dag var det mandag så etter jeg hadde vasket opp og moppet gulvet hadde jeg ikke noe bedre å gjøre enn å legge meg til å sove selv om jeg visste at jeg ikke kom til å få noe søvn.

Jeg hadde rett. Jeg bare lå i senga og stirret ut i løse lufta. Tankene gikk av seg selv.

- Tenk om de finner meg igjen her. Tenk om de finner ut hvorfor jeg dro. Sånn fortsatte tankene mine, og jeg gjorde ingenting for å stoppe dem.

Natten var lang og jeg bestemte meg for at det var nytteløst å prøve å få noe søvn denne natta. Jeg gikk utforbi inngangsdøra og så opp på stjernene. For mange var det bare hvite prikker på et mørkt lerret, men for meg var det former og bilder av fortiden, nåtiden og fremtiden Jeg er litt overtroisk av meg, så hver gang jeg ser et stjerneskudd ønsker jeg meg noe. Denne gangen var ikke noe annerledes enn de forrige. Jeg ønsket meg akkurat det samme igjen. En ny start med en god fremtid med barn og ektemann etter hvert.

Mens jeg drømte meg bort i stjernene hadde noen sneket seg opp bak meg.

- Trodde du du kunne stikke av så lett, Sunniva? sa en kjent stemme bak meg. Jeg trengte ikke snu meg. Jeg kjente igjen den mørke, hevngjerrige stemmen. Jeg frøs til is av skrekk,...