Bare et ønske

Kap. 2 - "Ekte" kjærlighet

Det var en gang jeg trodde jeg kunne stole på ham, før det skjedde...

For 2 år siden...

- Kom igjen, hopp uti da vel! Ikke vær en sånn surpomp, sa Matias med en ertende stemme og et bredt smil om munnen. Jeg klarte ikke la være å smile jeg heller. Var det noen som fikk meg til å smile så var det ham. For et par minutter siden hadde spruten nådd helt opp på land og gjort alt tøyet mitt vått, da han hadde ropt "kanonkuleeee" og hoppet uti det så og si friske vannet. Jeg satt på bryggekanten med bena i vannet da han tok tak rundt hoftene mine og dro meg uti. Jeg hylte da det iskalde vannet traff magen min, men roet meg fort ned da han klemte meg tett inntil seg.

- Er dette bedre?, spurte han kjærlig. Selv om han var ganske kald hjalp det på en måte. Jeg nikket som svar. Han varmet meg med sin egen kroppsvarme mens han holdt rundt meg med de trygge gode armene. Det føltes godt og trygt å ha ham her. Han hadde alltid vært der for meg, uansett hva.

Vi badet ikke mer enn en halvtime, vannet var litt for kjølig. Gåturen hjem var bare 15 minutter. Vi gikk hånd i hånd mens vi kunne snakke om alt eller ingenting i det hele tatt. Da vi var kommet frem til huset hans, som var litt nærmere havna enn mitt, stoppet han opp, kysset meg på kinnet og gikk i retning mot døra. Jeg sto og så på at han gikk inn og skulle til å gå før jeg hørte en stemme som hevet seg noe betraktelig. Det kom fra kjøkkenet hans. Jeg hørte moren hans skrike til ham på spansk og så faren lene seg inntil vinduskarmen og riste på hodet. Det måtte ha skjedd noe. Sist gang jeg møtte foreldrene hans hadde de jo vært så rolige og hyggelige.