Ikke Glem Meg

Kapittel 2 - Skyggen i kjøkkenvinduet

Hadde Odas tanker vært et sted, ville det vært en gravplass. En trist, grå, død gravplass. Men likevel, når musikken spilles og to av verdens søteste katter ligger i fanget, endrer stedet seg til en stor, blomstrete eng. Musikk er virkelig livet. En portal til en annen verden, liksom. Det eneste hun kan høre er Kia og Hara som maler, men det kan hun faktisk så vidt høre. Myke katter og musikk er en fantastisk kombo.

Men er man et menneske, må man jo ha mat og drikke i tillegg. Hvem har vel lyst til å reise seg med katter i fanget da? Ingen, faktisk. Tror jeg. Det rumler sultent i magen og Oda skjønte at hun ikke kunne sitte sånn her hele helgen heller.

Hun satte Kia trist ned på gulvet og katten mjauet ufornøyd. Hara fulgte frivillig med Kia. De hører liksom sammen. Oda tenkte seg litt om. Først tenkte hun bare ja, jeg har jo Anne. Men... Usikkert. Hun reiste seg, åpnet døra til soverommet og gikk lett ut.

Ingen var hjemme, heller. Selv når det er helg jobber mamma seinvakt. Og en pappa har hun heller ikke. Tydeligvis ble mamma kunstig befruktet eller et eller annet sånt. Et søsken har vært på ønskelista så lenge hun kan huske. Så altså pleier det bare å være Oda, Kia og Hara i leiligheten. Det tar aldri lang tid å gå til kjøkkenet fra soverommet, så før hun visste ordet av det er hun framme. Øreklokkene og musikken var fortsatt på, så nå var livet bare bra.

Hun åpnet kjøleskapsdøra og gispet latterlig da hun så at det faktisk var litt annet enn laks og grønnsaker. "Endelig!" hvisket hun glad og tok fram melka, en skål, cornflakes og en skje. Satte alt på bordet og begynte frokosten.

Lørdag var faktisk  den beste dagen. Det verste med den er jo at man gruer seg til Søndagen, som man gruer seg til Mandagen og må gjøre lekser, og så videre. Men nå var det Lørdag, så bare å være glad, da. Oda nynnet og kastet på det lyseblonde håret som en dramatisk effekt. Lo litt av seg selv. Det er vel sånt som skjer når man er alene så lenge, tenkte Hun og flirte litt.

"Kom her da, Hara" lokket Oda med munnen stappfull av cornflakes og katten hoppet lydig opp på bordet. Kattene får aldri lov til sånt når mamma er her, men hun er ikke er nå, så hva så? 

Hun skvatt til da Hara helt plutselig blåste opp plesen, hveste og løp. Hva var det? hun hadde nettopp lagt merke til en stor skygge som raskt hadde forsvunnet igjen. Oda snudde seg mot vinduet. Skyggen. En stor fugl fløy flere ganger utenfor det store kjøkkenvinduet med en haug andre type fugler et stykke bak. En fugl,  nei, det kunne det ikke være. Den hadde slangeskinn.. og var hvit. Fire bein, da var det ihvertfall ikke en fugl. Blodet ble nesten til is da hun fikk øyenkontakt. Gule slangeaktige øyne. stirret rett inn i hennes, i noe som føltes som en evighet. Musikken ble trengt ut av ørene, hun hørte ingenting. bare hennes egen pust. Hun pustet fort, hysterisk, det var noe kjent med den, men det gikk ikke sette ord på det. følelsen, hun hadde definitivt følt den før. Hun tvang seg til å bryte øyenkontakten og angret seg brått. når hun så på vinduet igjen, var alt borte. alt var vanlig. Hadde den prøvd å fortelle hun noe? Hva var den i det hele tatt?