Mobilen durte hele natten. Ikke rart jeg skvatt og hoppet nesten 2 og en halv meter bak, da jeg så meg selv i speilet. Jeg hadde hatt max tre timer med søvn, og posene under øynene hang som mormors henge-pupper, nedover kinnene mine. Jeg skjekket mobilen ca seks ganger før jeg kunne se tydlig hvem meldingene var fra. Ethan. Ethan. Ethan. ''Hvorfor faen svarer du meg ikke?'' ''Jævla kjerring!''
Greit, ro deg ned Ethan. Jeg gjorde klar en skikkelig klyse i munnen min og spyttet ned det hele på mobilen, og forestilte meg at det var trynet hans. Før tårene klarte å gjøre seg klar til kappløp ned kinnene mine, skyntet jeg med å hive is kaldt vann i fjeset mitt. Jeg så hardt på meg selv i speilet. Brynene mine lå skrått ned mot nesen, og killerblikket kom tydeligere til syne. Kunne ikke akkurat si at jeg var klar for et nytt år på vidergående, men noe sa meg at jeg burde dra likevel.
Jeg la meg nesten ned på knær for å tilbe sola. Takk og lov for at den skinte i dag, ellers hadde jeg aldri klart å komme meg opp i dag. Mørketidene i fjord var helt forferdelig. Det var som djevelns teppe var lagt over hodet mitt, hele det halve året. Sola var den eneste som fikk meg til å smile i dag.
Skolebussen var full som vanlig. Og jeg måtte stå og holde meg til den gule jern stanga som gikk fra gulvet og opp til taket. Det luktet innestenkt svette.
Plutselig dukket opp det jeg hadde forventet mest av denne dagen. James, Logan, Jakson. Og ja, selvølgelig bak dem kom Ethan. Han gikk som han hadde bæsjet på seg. Beina sto to meter fra hverandre. Og hendene klarte ikke å holde seg inn til kroppen hans, på grunn av musklene hans, som han kunne ønske han hadde.
Nå sto alle de fire mest populære guttene foran meg. Eller jeg må bare påpeke én ting her, i mine øyne er de ikke populære. Ethan stirret på meg, med blanding av killer og bambi blikk. Han åpnet munnen sin...
Ordene ble kastet som kniver mot meg.
"Harper? Kommer du på festen til Lørdag?"
Bambi-blikket var i ferd med å forsvinne. Nå kom det ekle det-jeg-egentlig-prøver-å-si-er-at-jeg-vil-ha-deg-tilbake-blikket.
Men det var noe mer. Det var noe mer enn bare det. Jeg så glimtet i øyene hans. Jeg kunne se at det lå en bra Ethan, bak det han hadde gjort. Det han hadde gjort med meg. Det som forandret alt. Det som fikk meg til å tro at verden var så liten, så uforståelig og ubrukelig. Ingen verdi. Ingen verdi for å leve.
Fordi ingen trengte en sånn som meg.
Ingen kom til å huske meg uansett.
Om jeg var død. DØD.
(fortsettelse følger)
YOU ARE READING
A walk in the clouds
RomanceVi vokser opp og tror ingen vil falle i forelskelse foran føttene våres. Vi tror ingen vil elske oss noen sinne. Vi tror verden er 2 cm lang, og 3,07 cm bred. Vi tror det bare er én eneste gutt som gjør deg lykkelig. Som du kan ligge ved siden av...
