17. Bittet av Anneli96

862 36 3
                                    

LOGAN

Jeg begynte å fortelle igjen. Nå som broren min ikke var i samme rom var det enklere.

Det virket som om verden rundt oss stoppet. Det var bare Aggie og meg, ingen andre.

"Da har vi i hvertfall oppklart at Ethan kan se i fremtiden."

Jeg smilte til henne, satt meg nærmere og tok hånden hennes. Hun smilte tilbake til meg også så hun ned på hendene våre. De var viklet sammen, i mellom oss.

"Jeg må fortelle deg noe, før jeg begynner." Jeg så henne rett inn i øynene, og trakk pusten dypt.

"Jeg har ikke fortalt deg dette..... Det jeg nå skal fortelle deg....Fordi...." Jeg stoppet opp og ble plutselig grepet av reddsel. Jeg begynte å tenke på hva som egentlig kunne hende. Aggie klemte hånden min og oppmuntret meg til å fortsette.

"Jeg har ikke vært ærlig. Men jeg lover at jeg skal være det fra nå av." Hun så på meg med rynket panne og hun trakk hånden til seg. "Vær så snill, bare hør på meg." Hun nikket men virket veldig urolig for det jeg nå hadde og si.

*********

AGGIE*

Jeg viste at det var noe. Noe han ikke sa.

"Aggie, du var i bilen den natten." Sa han og øynene hans sa hvor oppriktig lei seg han var. Jeg ble sjokkert og slapp hånden hans som om jeg hadde brent meg. Hånden hans ble liggende, helt urørlig, der jeg hadde sluppet den.

*Hvordan?* hvisket jeg i tankene. Det var ikke mulig. Hva med vennene mine? Politimannen som fortalte meg at foreldrene mine var borte?

"Det går ikke. Det er ikke mulig. Jeg var hjemme, med vennene mine...jeg husker det." Men nå som han fortalte det, ble minnet blåst bort -som sand på en stormfull dag, litt etter litt.

Han sukket og ristet sakte på hodet.

"Jeg ville ikke at du skulle huske det...Så jeg slettet og ommøblerte litt for at du ikke skulle huske det. Værken meg, eller lillebroren din.." ansiktet hans var smertefullt.

Jeg trakk pusten og det føltes ut som om den satt seg fast i halsen min på vei opp. Jeg prøvde og sette meg i hans stå sted, men det kunne ikke være mulig. Jeg lukket øynene og prøvde å puste rolig.

"Broren min?"sa jeg og prøvde og uttale ordene uten å skjelve i stemmen. Jeg mislyktes totalt.

Han tok hånden min i sin igjen. Jeg trengte dette. Sannheten. Følelsen av hans beskyttelse.

"Han satt forran, ved siden av moren din i, som satt i førersetet. De døde med en gang. De hadde ikke puls. Det var ingen ting vi kunne gjøre for å redde dem."

Jeg så opp og så rett inn i de skinnende øynene hans. Han fortalte sannheten, og det virket vanskelig for han.

"Ikke engang dere?" Spurte jeg, halvveis på gråten. Stemmen min brast.

"Ikke engang vi." Gjenntok Logan og ristet sakte men alvorlig på hodet. "Jeg er så lei for det."

Følelsene mine hadde rukket toppen: sorgen skyldte over meg og tårene rant våte ned over kinnene mine.

Logan sukket igjen, tørket tårene mine og klemte meg inn mot brystet hans.

"Hvorfor dem?" Gråt jeg over og over igjen.

"Det kommer til å gå bra." Forsikret han meg trøstende, om og om igjen. Smerten var uutholdelig. Jeg klemte meg sammen som en ball i fanget hans.

"Livet er ikke over, Agatha. De er alltid her, med deg. I hjertet ditt." Hvisket han i øret mitt. Pusten hans varmet øreflippen min.

Følelsen av at jeg hadde blitt løyet til lå rett under overflaten, men sorgen var større.

Jeg tørket tårene og satt meg opp så jeg lå med pannen mot halsen hans.

"Fortell." Hvisket jeg stille.

Han rensket stemmen og fortsatte rolig for ikke og glemme noen detaljer.

"Faren din. Han satt bak i bilen, sammen med deg. Du lå i fanget hans.."

Jeg begynte og hulke. Jeg kunne ikke noe for det.

Jeg kunne merke at han syns det var vanskelig. Jeg forsto han.

"Det skjedde så fort." Fortsatte han og tankene hans fortalte alt. Han husket det, alt for godt.

"Det kom kjørende en bil mot dere..Han må ha kjørt i fylla, og langt over fartsgrensen.."

*********

Bittet (Norwegian)Where stories live. Discover now