Bittet (Norwegian)

5. Bittet av Anneli96

Jeg stablet meg opp trappen og var nesten ved døra til det rommet jeg hadde sovet i, da Logan bestemte seg for å dukke opp rett forran ansiktet på meg. Han så på meg med et stein ansikt, værken sur eller glad.

"Hva er det nå?" Spurte jeg i den hyggeligste tonen en så-syk-holdt-på-å-dø 17 årig jente, kunne høres ut.

"Er DU sur på MEG?" spurte han og pekte først på meg også på seg selv, overrasket med øyenbrynene løftet opp.

"Tror du jeg er det?" spurte jeg og ga ham DET utrykket.

"Nja, jeg har liksom ikke hatt tid til å studere akuratt det, men... Kanskje?" Svarte han forvirret.

"Si i fra når du finner ut av det" sa jeg og klappet han på ryggen før jeg gikk inn på soverommet. Madelen hadde forlatt rommet... synd, jeg begynte å like den kalde hånda hennes på pannen min.

Da jeg lukket døren igjen og snudde meg, var Logan helt oppe i ansiktet på meg. Jeg ga han et 'Virkelig?' blikk og gikk forbi han til sengen. Jeg satt meg på sengen og fant ut at jeg virkelig burde gå på do. Så jeg måtte reise meg igjen og gikk for å gjøre det jeg måtte. Før jeg gikk ut av doen igjen, tok jeg en kjapp titt i speilet og jeg så... helt for ferdelig ut. Jeg var hvit som et laken og selv leppene mine begynte å få en lilla farge. Jeg vasket meg fort i ansiket med kaldt vann, tørket meg og gikk ut. Jeg lukket døren, og gjett hvem som lå i sengen.

Logan.

"Jeg har tenkt til å legge meg, samme hva du gjør." sa jeg høytidelig, og gikk bort til sengen. Jeg la meg sakte ned og snudde meg sånn at jeg lå med ryggen mot han.

"Du vet at jeg blir nødt til å......vent litt. Har du fortsatt ikke følelse i kroppen?" spurte han. Jeg trakk dynen tett rundt meg.

"Hvorfor spiller det en rolle?" spurte jeg oppgitt og trøtt.

"Bare svar, er du snill.."

"Litt nummen, men hvorfor....." Lenger kom jeg ikke. Han hadde stukket nålen i hånda mi, før jeg hadde rukket å reagere, og overraskende..jeg skrek!

"Vær stille, for normale folk er det natten. Du vekker naboene." Han holdt for munnen min med den ene hånda og snudde meg så jeg lå på ryggen, med den andre hånda.

Jeg rev vekk hånda hans. "Hvorfor gjorde du det?!" spurte jeg sint. "Det gjør faktisk vondt!" Og jeg er redd for nåler, fortsatte jeg i tankene.

Han bare så på meg, med humor i blikket.

"Hva!?" spurte jeg fortsatt sint.

"Du er så søt når du er sint.." sa han og strøk meg over kinnet. Jeg klasket vekk hånden hans, selv om de kalde fingrene hans var deilige mot den feber hete huden min.

"Er det takken jeg får?..Jeg reddet livet ditt når du hoppet utfor det stupet, og du behandler meg som om jeg kiddnappet deg og gjør grusome ting mot deg." Han så undrene på meg.

"For det første: Vi har akuratt møtt hverandre. 2: Ingen stryker meg over kinnet før andre date. C: Du skulle latt meg dø, jeg ville dø!" Jeg snakket han opp i ansiktet, men selv det,hjalp ikke. Han bare smilte, før han ble alvorlig.

"Uansett hva, heter det ikke 1.2.C. Enten burde du telle eller ta alfabetet." Jeg klappet til skulderen hans. Men samme hva ble han bare i bedre humør.

"Ville du dø?" spurte han alvorlig igjen, og øyenbrynene hans trakk seg sammen.

Jeg så på han... "Seriøst?....Hvis jeg hoppet fra et stup eller en klippe, kall det hva du vil, tror du virkelig at jeg ville leve da?"

"Nei, men du sa 'Hvis noen hører meg nå, ta meg i mot' jeg trodde det bet"

"Nei, Logan. Jeg snakket til høyere makter." sa jeg, irritert og pekte opp i taket mot himmelen.

"Er du religiøs?" spurte han sånn plutselig.

"Hva tror du?"

Han så meg inn i øynene, det var som om han kunne lese alle hemmelighetene mine.

Sølv fargen i øynene hans ble sterkere og en ting poppet opp i hodet mitt.

Vampyr!

****************************************

Sorry, for skrive feil.

Kommenter, vote, bli en fan eller bare... fortsett og les :) <33