Jeg hoppet ut av senga,og dro med meg kanylen. Au!!
Jeg lagde et kors meg fingrene.
"Ikke prøv deg! Jeg vet hva du er!" sa jeg med hjertet i halsen, og jeg ble svimmel.
"Åh.. nei, ikke dette i gjen." sa han oppgitt, og la hodet i hendene, før han vendte ryggen til meg.
"Tror du seriøst at jeg er en vampyr?" spurte han, mens han snudde seg mot meg igjen.
"Å, unnskyld det var tåpelig... Selvfølgelig tror jeg det!" svarte jeg ham.
Plutselig var han forran meg.
"Hva røpet meg? Det var øynene, ikke sant. Å, det er alltid øynene...." Han virket faktisk oppgitt, på ordentlig. Han snudde ryggen til meg igjen og jeg grep sjangsen. Hva kunne jeg ...? Der! Kniven som lå på badet.
Jeg løp mot den og brukte den mot han, men da han plutselig sto forran meg, spolerte det planen min.
"Det er så patetisk, når det der skjer..." sa han og lukket døren til badet, og låste meg inne.
"Slipp meg ut!" Skrek jeg, lungene mine brant. De begynnte å bli veldig hese.
"Nei, jeg tror ikke det. Du hadde tenkt til å bruke kniven mot meg." Han sukket.
"Selvfølgelig. Jeg trodde du skulle gjøre meg noe!"
Han sukket oppgitt.
"Agatha, tror du virkelig at jeg reddet deg, for så å drepe deg?" Jeg hørte han lande på sengen. Jeg følte meg tryggere nå som han ikke var så nærme meg.
"Siden du nå vet hva jeg er, noen spørsmål?" Spurte han, det hørtes ut som han kjedet seg.
"Ja, faktisk. Kan du slippe meg ut?! "
"Nei, et annet?" han lo for seg selv.
"Ja, hvor er de personelige tingene mine?" spurte jeg etter at jeg hadde tatt meg til halsen. Der manglet smykket som jeg hadde fått av pappa til 16 års dagen min. Det var et kors i sølv.
"De personelige tingene dine er på mitt rom faktisk."
Jeg måtte ut herfra, finne rommet hans og komme meg ut før jeg svimer av igjen. Hår spennen min! Jeg kan dirke opp låsen.
Logan fortsatte og snakke med seg selv og det tok ikke lang tid før jeg var fri. Yeah. Jeg åpnet døren sakte og begynnte å løpe.
Jeg kom ikke lenger en 2 meter før jeg løpte rett inn i en murvegg.
Logan.
*************************
"Det er helt greit og trene, men litt overdrevent, eller?" sa jeg, mens hendene mine støtte på en sixpack. Han trakk på skuldrene og virket happy over at jeg mente han var vell trent.
"Det er ikke mye å gjøre her på fritiden..." sa han bare.
Jeg tok meg til hodet. Smerten var utrolig. Jeg landet på knærne mens jeg prøvde og få dunkingen til å slutte.
Logan sine sterke armer la seg rundt meg og han løftet meg opp, og holdt meg på plass. Sterke deilige armer.
Hva var det jeg snakket om?!.... Jeg ristet på hodet og trakk meg unna han.
"Vær så snill og hold deg på en viss avstand." sa jeg og så opp på det smilende ansiktet hans.
"Hvorfor? Vanskelig å tenke klart?" spurte han selv god.
"Hvis du holder deg unna, så....." han nikket. "da så... ja."
Smilet hans ble for mye for meg og jeg gikk mot døra.
"Hvor skal du?" spurte han
"Jeg skal hente sakene mine og dra" sa jeg rett ut, og fortsatte å gå.
"Du drar ingen steder!" sa han plutselig sur."Du er ikke frisk nok."
Jeg snudde meg og løftet øyebrynet til han. "Jasså, vent og se."
Jeg gikk bortover gangen og sjekket alle dørene som var. Hjertet mitt dunket og sa i fra at jeg ikke kom til å orke det, men jeg hørte ikke etter. svarte prikker begynte og danne seg forran øynene mine. Etter å ha skjekket 4 dører, kolapset jeg forran den 5.
Gulvet var deilig og kaldt mot ansiktet. "Hva feiler det meg?" sa jeg, mest til meg selv. Det var bare en mumling.
"Da jeg fant deg....nei,det.....bare glem det." sa han mens han løftet meg opp. Da jeg sto oppreist, tok det ikke lang tid før jeg kolapset igjen.
"Ok, seriøst?...Aggie? Agatha?!" Stemmen hans ble borte og det ble jeg også.
****************************
Takk for at du leser :) <3333
YOU ARE READING
Bittet (Norwegian)
ParanormalDa Agatha (17) prøver å ta livet sitt, ved å hoppe utfor et stup, kommer Logan til unnsetning, selv om hun absolutt ikke ville bli reddet. Foreldrene og lillebroren hennes døde for 1 år siden i en traffikk ulykke. Det var den dagen Aggie var hjemme...
