DAY OR NIGHT // 14 // MAX
Det er neste morgen, og alle åtte (pluss Lubert) er samlet rundt frokostbordet. I dag sitter vi på et bord Eliza og Emily har satt ut midt på gressplenen mellom hytta og vognene. Det er formiddag, og solen står høyt på himmelen.
"Når skal dere ha lydsjekk?" spør Leona guttene, som alle gafler i seg de arme ridderne som Leona og Eliza har laget til oss. Det er stas å ha en komfyr man kan lage ordentlig mat på, selv om det tar vekk litt av camping-sjarmen. Men jeg klager ikke, for etter tolv år med tradisjonell camping er endring litt deilig også.
"Klokka halv ett," svarer Ashton, som som vanlig har kontroll. Jeg er ikke så matlysten, så Ashton har tatt min brødskive også. Jeg er ikke helt opplagt, noe som ikke er så rart. Jeg la meg jo i vognen et sted mellom fire og fem i natt.
Dessuten føles det rart å spise en så søt frokost. Brød dyppet i egg, melk, sukker og kanel... Det blir litt mye på en så søvnig morgen.
Til min overraskelse ser Emily like energisk ut som vanlig. Hun viser ingen tegn til søvnmangel, ikke en gang poser under øynene. Noe jeg for så vidt ikke kan være for sikker på, fordi hun har på en del sminke i dag. Hun har oransje øyesminke og knallrosa lipgloss, og jeg lurer på om hun er inspirert av det Leona ga meg i går. Den oransje øyeskyggen får øynene hennes til å virke enda mørkere.
Jeg lener meg over bordet, og sier: "Fin sminke."
Hun smiler like stort tilbake som jeg smiler til henne mens jeg sier det.
"Er du trøtt?" fniser hun når jeg gjesper, og jeg kan ikke annet enn å nikke. Det hjelper ikke at solen står på på full varme heller. Den har den samme, søvndyssende effekten som bålet hadde i går kveld. Den varmer behagelig mot kinnene, men den drar ut all energien i meg. Jeg klarer ikke få ned stort mer enn vann under frokosten, selv om jeg egentlig liker arme riddere.
Ashton virker fornøyd for å ha fått dobbel dose. Han sluker min porsjon som om han ikke har spist på flere døgn. Han har i motsetning til meg utrolig mye energi i dag. Når han er ferdig med å spise, sitter han og småtrommer på lårene mens de andre snakker om konserten de skal spille i dag.
Jeg klarer ikke følge helt med. Jeg blir sittende og tenke på i natt. Det skjedde ikke noe særlig mer enn at Emily og jeg bare satt og nøt tilværelsen. Men likevel føler jeg vi holder på noe stort og hemmelig sammen. Jeg synes det er koselig.
Vi snakket ikke om så mye heller, men likevel føler jeg at jeg kjenner henne mye bedre i dag. Kanskje fordi hun tok meg med på en vane som jeg vil anse som ganske personlig. Nattevandringen beskrev liksom henne så godt.
"Hva skjer med deg, egentlig?" humrer Ashton ved siden av meg, og drar meg ut av tankene mine.
"Du spiser ikke frokost, og du er en frokostperson. Du ligger henslengt i stolen, og du pleier å være den piggeste av oss alle. Har du fått heteslag?" Han smiler mens han spør, selv om jeg ser at han oppriktig lurer på det.
Ashton, Ashton, Ashton. Jeg setter pris på at han bryr seg, men jeg er ikke helt i humør for å forklare meg akkurat nå. Han har hvert fall ikke sagt at jeg ser utslitt eller dårlig ut, da - noe jeg føler mange ville gjort.
Jeg skal til å svare noe som "ikke noe", men Eliza kommer meg i forkjøpet. Hun sitter rett ovenfor Ashton, og har et lurt smil om leppene.
"Max og Emily var på nattevandring i natt."
Og der ble den lille boblen av spennende hemmeligheter sprukket. Neida.
Ashton får et åpenbart overrasket uttrykk i ansiktet. Han veksler blikket mellom Emily og meg.
"Serr?"
Den hasselbrune øynene blir stirrende på meg et par sekunder, før han sprekker opp i et smil.
"Da er det ikke rart du ser ut som et vrak."
Og der kom den etterlengtede kommentaren også.
"Takk, du," himler jeg nedlatende med øynene.
Ashtons ansiktsuttrykk visner når han ser jeg blir oppriktig sur.
"Jeg mente ikke det, da," sier han forsiktig, og jeg strammer leppene til et lite troverdig smil. Krølltoppen blir stille.
Jeg kan ikke noe for at jeg er så lite følelsesmessig involvert i samtalen. Trettheten gjør at jeg ikke er i stand til stort mer enn å "ligge henslengt i stolen".
Jeg mener ikke å være frekk heller. Virkelig ikke. Så når han snur seg stille for å følge med på de andre sin samtale i stedet, får jeg et knippe dårlig samvittighet. Jeg blir skamfull, og plutselig føler jeg ikke at jeg vil klare å si unnskyld uten å kødde det til heller.
Heldigvis er ikke Ashton en dramatisk person, så det virker som at han har glemt min dårlige episode relativt fort. Alle bestemmer seg for å gå sammen til konsertplassen for å følge guttene til lydsjekk.
Himmelen er skyfri, så gåturen er stekende varm. Alle jentene går i singlet, og det er noe jeg aldri gjør med mindre jeg må. Vi har allerede smurt oss to ganger hver på armer, skuldre og i ansikt.
"Det kommer til å bli varmt for dere å opptre," påpeker jeg mens vi entrer plassen, og guttene nikker.
"Vi får håpe solen er litt lavere til klokken seks," nikker Luke, som strever med å dra de blonde bølgene ut av den glinsende pannen. Til slutt drar han solbrillene sine opp i håret for å bure krøllene fast. Den høye gutten har brettet t-skjorte-ermene opp så de brede skuldrene hans får skinne.
"Kan jeg få litt vann av deg?" spør Emily, som går ved siden av meg. Jeg tenkte det var lurt å ha med meg en vannflaske rundt i dag, siden det er det eneste som kan holde meg noen lunde velfungerende i dag. I varmen gjelder det å ikke ha for mye å bære på, men en kald vannflaske skader ikke. Den er også deilig å legge mot pannen for å avkjøle litt.
Jeg rekker jenta vannflaska mi, og hun takker med et søtt smil. Når hun legger flasken mot leppene, ser hun akkurat ut som en av de kule ungdommene i cola-reklamene. De som ser ut som at de har alt på stell.
Vi jentene stopper foran den store scenen, hvor guttene straks fikser med forsterkere, trommesett og mikrofoner. Erindringer fra i natt får meg nok en gang til å stusse over hvordan jeg så festivalen fra et helt annet ståsted i går. Igjen får jeg følelsen av at jeg vet noe ingen andre vet.
Jeg får med ett lyst til å vise det til Ashton av ren iver, men så konkluderer jeg med at det i grunn er fint å ha det for meg selv. Jeg kan jo gå hit og sette meg på scenekanten en kveld, hvis jeg føler for å ha litt tid alene. For å tenke og puste.
"Jeg synes guttene ser bedre ut enn det de har gjort på veldig lenge," observerer Eliza plutselig, som står og følger med på guttenes lydsjekk. Guttene ser lykkelige ut der de står og forbereder. Mens jeg snur meg rundt, innser jeg at de andre to også har sin fulle oppmerksomhet på guttene.
Emily flytter oppmerksomheten mot meg når hun ser jeg beveger meg i sidesynet. Det er noe hemmelighetsfullt med måten hun ser på meg. Jeg kan ikke annet enn å heve øyebrynene i nysgjerrighet. Hun slipper ikke blikket mitt. Når jeg fortsetter å studere henne, innser jeg at hun fortsatt holder flasken min, men jeg gjør ikke noe med det. Jeg føler meg ikke så verst lenger.
I dag har Emily på seg en hvit singlet, som meg. Den får den brune hudene hennes til å virkelig stå frem. Hun ser så frisk ut, huden hennes gløder i solen. Det viser seg at de bare armene hennes bærer et par små tatoveringer. Hun har noen enkle stjerner rett under den ene skulderen, og en kjærlighet på pinne - av alle ting - på underarmen. Den vises ikke så godt når hun lar armene henge rett ned, men stjernene er umulig å gjemme.
Når hun tar meg i å stirre på dem, ser hun ned på dem hun også. Hun stryker tommelen forsiktig over den svarte kjærligheten, før hun ser opp og møter blikket mitt igjen. Jeg elsker tatoveringene hennes. Selv om de er så enkle, er de også veldig unike. Jeg hadde likt å vite om det var noen forklaringer bak dem eller ikke. Hun slår meg som den spontane typen.
"Har du noen tatoveringer?" spør hun, før jeg i det hele tatt får rost hennes.
"Nei, men jeg skal ta en snart," forteller jeg. "Faktisk i løpet av festivalen."
Ansiktet hennes males med begeistring. Hun ser overrasket ut, og det skjønner jeg.
"Hvilket studio?"
Jeg trekker på skuldrene, "Vet ikke enda."
Hun forteller at hun anbefaler et studio her i San Francisco, nærmere strandpromenaden.
"Jeg kjenner noen som jobber der. Jeg kan sikkert fikse en liten rabatt til deg," stråler hun, glad for å kanskje kunne hjelpe. Jeg har aldri sett henne så oppstemt før.
"Det hadde jo vært utrolig fint," gaper jeg. Tatoveringer er veldig dyre, og den jeg har lyst på er ganske stor også. Vi er så opptatte av samtalen at vi ikke merker at bråket fra lydsjekken slutter.
Plutselig kjenner jeg et par armer rundt meg, og jeg blir løftet opp fra bakken et par sekunder. Når jeg snur meg og ser Ashtons smil, kan ikke humøret mitt noe annet enn å forbedres enda mer.
"Jeg gleder meg til konsert," stråler han, og danser en liten lykkedans. "Det blir så fint å spille her igjen."
Han plasserer hendene på hoftene mens han ser seg rundt på plassen. Et par solbriller dekker øynene hans, men kroppsspråket hans taler for seg selv.
"Hadde du vann?" spør han, og ser tilbake på meg. Jeg nikker, men ser ned på de tomme hendene mine.
"Her," hører jeg Emily bak meg, som rekker vannflasken til Ashton. Han tar den imot med et svakt smil, og drikker forsiktig fra den.
"Jeg vil ha noe salt. Blir du med å skaffe det, Max?" spør han meg. Jeg blir alltid like glad når han spør om jeg vil være med på ting.
"Selvfølgelig," lyser jeg, og vi snur oss mot de andre. De sier at de vil bade, og vi svarer at vi kommer etter hvert. Emily sender meg et siste smil før gjengen begynner å traske ut fra plassen.
++*+*++
Jeg vil også bade <3
Håper alle koser seg hjemme, og at dere får nytt påskesolen litt :)
Hva tror dere Max skal tatovere?
Q: Hva gjør dere for å få tiden til å gå i karantene/hjemmetilværelsen?
Utrolig å tenke på at jeg har oppdatert her fire ganger på en uke. Selvom skrivingen ikke er like god som før, så er jeg fortsatt litt stolt;)
Klarer vi 7 votes?
puss, ily :)