«Hvordan kan du være så sikker på at dette biblioteket har en bok med det navnet frøken?» sier den gamle bibliotekaren og ser skeptisk på meg, jeg sukker og spør igjen « har du den boken eller ikke? Jeg må få tak i den , det er viktig!» sier jeg frustrert og bibliotekaren smiler « dessverre utvalgte, jeg har ikke boken lenger , den blir flyttet på hvert 5 år til ett annet biblioteket, og jeg vet dessverre ikke hvilke den er på nå lenger, det er 15 år siden den var i mine hender» sier han og bukker , forvirret som jeg ble bukket jeg tilbake og sukket « men du burde være forsiktig, navnet er ikke for alles ører å høre selv om den er på offentlig bibliotek betyr ikke at den er for alle å lese , la meg vise deg noe kjære utvalgte» sier bibliotekaren « mitt navn er Didrik, vi kommer til å møtes senere , så la oss ikke forbli fremmede for hverandre» smiler han og ser på meg, noe i meg sa at han kan jeg stole på, så selv om jeg var litt skeptisk strakk jeg frem hånden « hyggelig å møte deg Didrik, mitt navn er Nikki» sier jeg og Didrik ser på meg med store øyne «den siste utvalgte» sier han sjokkert.
«Jeg vet ikke noe om noe utvalgt, men hvordan vet du så mye og hvordan vet du at jeg er den siste utvalgte?» sier jeg forvirret og helt ærlig litt redd, det er både spennende og skummelt samtidig men jeg viste jeg måtte finne boken , noe i meg sa at den tilhører meg og jeg hadde ingen planer om å la noen andre ha noe som var rettmessig mitt. «så Didrik hva ville du vise meg?» sier jeg nysgjerrig og Didrik smiler og viser vei ned mot en kjeller med en diger dør i « åpne døren Nikki , døren slipper bare inn dem som virkelig trenger det» smiler han og jeg tar tak i dørhåndtaket. Jeg ser ned på hånden min som holder rundt dørhåndtaket og stivner «hva faen!?» klarer jeg å få ut , poten min var der i stede for fingrene og halen min og Ørene mine som ulv var ute « h h hva skal dette bety, h hvorfor er jeg både menneske å ulv samtidig !?» sier jeg vettskremt , men Didrik kommer bort til meg og klapper meg på skulderen « døren er magisk og viser alle sider av en person utenom dem de ikke selv har akseptert enda , så Nikki hvorfor aksepterer du ikke havfruen i deg? Du er en av de sterkeste skapninger på jord , men du blir ikke sterk nok med å ikke akseptere alle sider ved deg selv, du stenger av en side ved deg selv og da mister du kontrollen over den siden og den kan forsvinne, men jeg kan se at du bruker havfrue siden din ofte , du har noen skjell langs nakken , så det er ikke for sent å finne troen på din side som havfrue» smiler Didrik « hvordan kan jeg akseptere noe som jeg ikke skjønner grunne til at jeg har, jeg har prøvd å finne svar siden jeg var liten... men har aldri funnet noe før noen måneder siden, da hele livet mitt ble snudd på hode og jeg føler jeg fortsatt ikke har hode over vann, vis du skjønner hva jeg mener» sier jeg og sukker , Didrik åpner døren og vinker meg etter han « hvorfor ha hodet over vann når du kan puste like godt under Nikki» smiler Didrik og fortsetter innover det som ligner et gammelt bibliotek «vel grunne kan jeg dessverre ikke si , men alt kommer til sin tid Nikki , selv om maken din Alpha Sam og Clayton forandret livet ditt drastisk så er det stien du må følge og besvimelsene vil dessverre komme, det er boken som kaller på deg, men som du sikkert har merket så må du samarbeide med alpha Sam , det er en grunn til at du er maken til den sterkeste alpha'en sin flokk» sier Didrik og stopper « selv om det er vanskelig nå mellom dere så har du tid til å komme på riktig fot med han , selv om det kommer til å bli en prøve for dere begge» sier han og reiser begge hender i luften « det var hyggelig å endelig møte deg Nikki , vi ses igjen snart kjære utvalgte» smiler Didrik og poff så sto jeg plutselig utenfor flokk huset igjen.
Jeg så meg fort rundt « hva søren.. j jeg er med flokk huset?» sier jeg forvirret og skulle til å gå inn døren før jeg stopper opp å sukker. Sam har ikke pratet med meg siden jeg kom gående ned trappen som en idiot med Niklas.. og helt ærlig gjorde det vondt, selv om Sam oppførte seg som en tosk det meste av tiden, var han en kjærlig kar, jeg hadde fått hørt senere at da jeg besvimte første gang hadde han vært ved min siden så å si hele tiden og han hadde passet på Clayton og meg som en hauk og ingen fikk lov til å så mye som å se på meg engang , da de mente han var i sitt såkalte monster modus. Jeg ville helt ærlig bare få sagt hvor takknemlig jeg var for at han passet på meg og ikke minst Clayton som han hadde hatt full mulighet til å drepe mens jeg var bevisstløs, men han hadde i stede passet på Clayton og noe i meg var nysgjerrig på hvorfor, for vis han bare trengte meg til å holde på posisjonen i flokken som han sa så hadde han ikke trengt å passe på meg. Jeg begynte å åpne døren da den ble revet opp for meg « hvor har du vært!?» knurrer Sam som både så sint ut samtidig som han virket lettet over å se meg « j jeg var bare på biblioteket» sier jeg forvirret over at han var sint , de siste månedene har han fullstendig ignorert meg og plutselig nå så bryr han seg om hvor jeg er, jeg ser opp på Sam forvirret « j jeg er sikker på at jeg sa i fra at jeg gikk ut en tur til klokken var 5» sier jeg ikke interessert i å begynne en krangel , egentlig bare glad han snakket til meg igjen « har du sett hva klokken er nå da? Den er halv 7!» sier han og går frem og tilbake på gulvet foran meg « hæ? Virkelig?» sier jeg forbauset og ser på klokken med store øyner « jeg var ikke nede der så lenge» sier jeg forbauset , det hadde ikke føltes som mer en en halvtime. Sam fortsatte å strente frem og tilbake og jeg kunne ikke noe annet en å smile , han bryr seg i det minste om meg. Han stopper opp litt å ser på meg nå mye mindre sint men han så mye mer frustrert ut « vet du hvor bekymret jeg var , ikke sier du hvor du går , bare hvor lenge du blir vekke! Hvordan skal jeg kunne finne deg da vis det skjer noe» knurrer han som om bare tanken irriterte han «Mamma!» roper plutselig en kjent liten stemme fra trappen « hei skatt» sier jeg i det Clayton tar sats og hopper rett opp i armene mine og ser strengt på Sam « pappa du kan ikke kjefte på mamma slikt , hun blir lei seg senere» sier Clayton og både jeg og Sam stopper opp og ser forbauset på Clayton som virket ganske så fornøyd med seg selv « h hv hva sa du?» sier Sam og blir hvit i ansiktet før det skiftet til rødt for så å gå tilbake til normalen. Vi blir begge stående stive som pinner til vi hørte noen le fra trappen « å jeg dauer!» ler Niklas og Max mens de kommer gående ned trappen « det var desidert di gøyeste ansiktsuttrykkene jeg noen gang har sett» ler han «ja det er ikke noe man ser på Sam vær dag» ler Max men begge slutter fort å le når De ser bort mot Sam « hva er dette for en måte å behandle din alpha på!» knurrer Sam og plutselig skjønner jeg hva Niklas og Max hadde prøvd å gjøre, de ville vi skulle snakke sammen igjen og fikk Clayton til å si pappa til Sam, jeg smilte fornøyd og begynte å le og alle 3 så bort på meg « åå jeg har virkelig savnet å oppleve noe morsomt» smiler jeg og går bort til Sam og kysser han fort på kinnet « takk for at du var bekymret for meg og at du begynte å snakke til meg igjen» smiler jeg og går til kjøkkenet for å finne noe mat , jeg snur meg en gang tilbake mot Sam som tydelig vis ble litt sjokkert over handlingen min og sto og holdt seg på kinnet der jeg kysset han, jeg snur meg fort og rødmer « omg jeg kysset han» fniser jeg og ser på Clayton som virket fornøyd « takk for hjelpen lille venn» smiler jeg og Clayton holder meg på kinnet « bare hyggelig mamma» smiler han og vi finner frem noen mat og begynner å spise.
Jeg våknet opp neste morgen ganske tidlig og gikk til balkongen for å se soloppgangen da det banket på døren « kom inn» gisper jeg og hører døren åpne seg « hva skjer?» sier jeg og forventet å se Niklas men når jeg snur meg ser jeg at det var Sam som står der « s Sam» sier jeg og lukker morgenkåpen flau « god morgen» sier han og ser på meg « g god morgen» sier jeg fort tilbake og smiler litt « foreldrene mine kommer på besøk om noen dager, jeg tenkte du ville vite det og så lurte jeg på om ... du kanskje hadde lyst å gå ut å spise sammen i dag , jeg skal på møte nå og frem til klokken 2 så vi kan gå etter det vis du vil» sier han og rufser seg litt i håret tydelig nervøs « jeg skal være klar 2 så kan vi jo snakke litt om besøket av foreldrene dine» smiler jeg og ser Sam smile litt han også tydeligvis fornøyd « da ses vi nede i gangen 2» sier han og retter seg opp og går mot døren, da han åpner døren ser jeg både Niklas og Max stå der «så hva sa hun?!» sier de på likt og Sam snur seg fort mot meg og rødmer før han fort går ut døren og lukker « kronidioter! Kunne dere ikke ventet til jeg kom helt ut døren!» knurrer han høyt tydelig frustrert og begge beklager seg « men etter ansiktsuttrykket ditt å dømme så gikk dette i boks» flirer begge « seff gikk det i bok , hun er jo maken min , jeg var ikke det minste i tvil om at hun ville akseptere» hører jeg Sam si stolt « hmm virket ikke sånn før du gikk inn» sier Niklas « nei du sto og rufset deg nervøst i håret 5 minutter før du turte å så mye som banke på døren» ler Max og Sam knurrer « det var jeg slettes ikke» sier han og begge ler « okey okey, vel la oss komme oss på det møte så du rekker daten din med luna Nikki» ler Max og jeg hører de forsvinner ned trappen. Jeg ble sittende å le så tårene rant, jeg viste ikke Sam kunne være så morsom og ikke minst søt «god morgen Nikki» smiler Niklas og lukker døren etter seg «god morgen Niklas» sier jeg og tørker vekk noen tårer « har du grått!» sier han forbauset, jeg ler og rister på hode « jeg hørte samtalen fra utenfor døren akkurat nå og fikk latterkrampe» smiler jeg og han puster lettet ut og begynner å le han også « ja alpha Sam har sin sjarm» han setter seg på siden av meg og begynner å fikse håret mitt « lang fiske flette eller omvendt flette?» smiler han « fiskeflette takk» ler jeg og jeg begynte å tenke på boken igjen , hvordan kan jeg finne den? Og jeg måtte virkelig inn på rommet mitt hjemme å hente tingene mine , og ja du tenkte rett , jeg har gitt opp å dra herfra men jeg trenger fortsatt litt mer frihet , jeg har verken fått trent eller svømt på lenge og det kriblet i kroppen etter å få beveget alle sider av meg. Helt zoomet ut i mine egen tanker hører jeg plutselig Niklas snakke « Nikki ? Hallo hører du meg?» sier han bekymret « åå! Beklager jeg zoomet vist litt ut» sier jeg beklagende , Niklas smiler bekymret « vis du er bekymret for foreldrene til Sam så trenger du ikke være det , de er veldig snille men strenge» sier han og dytter meg i skulderen, jeg dytter tilbake og smiler « så vil du hjelpe meg å finne noe å ha på meg til senere i dag og til når jeg skal møte foreldrene hans?» smiler jeg og ser Niklas blekne i ansiktet « D det er vel ikke nødvendig , det er masse tøy i skapet» smiler han og prøver å vri seg unna « men det er jo bare dagligdags tøy, det er jo ikke noe fint til å møte foreldrene hans» sier jeg og ser uskyldig på han , jeg bruker en vær anledning jeg kan til å komme meg litt ut av huset selv om det er shopping. Han ser bort litt før han ser på meg igjen « greit , men på en betingelse» sier han og sutrer « hva som helst» smiler jeg og klemmer hånden hans « du må være i nærheten av meg hele tiden , man vet aldri hvem man møter» sier han strengt « okey , vi kan bare strente rundt slik» smiler jeg og holder hånde hans, Niklas rødmer og sukker « faen altså, du vet jeg er dårlig til sånn jente greier» sutrer han og jeg ler.
På shopping sentret finner jeg 3 kjoler jeg faktisk likte og som var behagelige noe som i seg selv var et under. Da vi hadde handlet ferdig og returnerte hjem sto Sam å ventet med inngangsdøren, jeg hoppet ut av bilen og smilte til han , men han enset oss ikke en gang å fortsatte å gå frem og tilbake helt i sine egne tanker «Sam går det bra med deg?» sier jeg og går bort til han litt bekymret. Han snur seg mot meg med øyenbrynene samlet «noe har bortført foreldrene mine» knurrer Sam og knytter nevene hard, jeg blir stående sjokkert og tar hånden hans og klemmer den «vi skal finne dem Sam, vi gir oss ikke før vi har funnet dem» knurrer jeg irritert jeg også. Vi kaller alle i flokken inn til møte og vi legger en plan på hvordan vi skal få funnet herr og fru Moon, som jeg nylig fikk vite at var etternavnet til Sam og familien hans. Vi var på vei til bilene for å begynne å lete da Clayton plutselig hiver seg rundt halsen min « ikke gå fra meg mamma! Jeg vil være med dere» klynker han og Sam knurrer lavt « det er for farlig! Tenk om noen kidnapper deg også» sier han og setter seg i bilen «bli hos resten av flokken og hold deg inne på lekerommet ditt, så er vi hjemme fortere en du aner» smiler jeg og kysser pannen hans før han løper inn i flokk huset igjen, jeg setter meg fort i bilen og vi suser av gårde mot der foreldrene has ble sett sist. « sorry...for i dag , jeg lovet å ta deg med ut å spise også skjer dette» smile Sam beklagende. Jeg snur meg mot han og smiler « vi har mange flere sjangser på middags date , men du har bare 2 foreldre så selvsagt kommer det først» sam smiler og rister lett på hodet « det er virkelig en grunn til at du er maken min» sukker han lettet og tar hånden min « hvem skulle ha trodd at jeg kunne være så rolig selv når familien min er bortført, før hadde jeg gått helt av skafte og drept alt jeg kom over , men nå sitter jeg her i bilen rolig og kontrollert å leter etter dem sammen med flokken» han ler litt og stopper « det er bilen til min far!» sier han forbauset og hopper ut av bilen og ser rundt etter spor, jeg går ut og lukter med en gang en kjent lukt «Nord Rogues , mest sannsynlig flokken nærmest sjøen» sier jeg forbauset, jeg grøsser meg litt og tenker tilbake på da jeg var der for å gjøre enda ett av Maximus sine ærender, de var en helt motbydelig gjeng og på ingen måter en Rogues gjeng man tullet med uten vidre. Sam kommer bort til meg og ser forbauset på meg «hvordan vet du at det er dem , og hvordan kjenner du i det hele tatt til den flokken?» jeg ser på sam og jeg smiler beklagende « jeg skal fortelle deg alt , men akkurat nå har vi ikke mye tid... nord rogues er ikke noen man tuller med uten vidre , de er slu og kaotiske så å finne ett mønster i vakthold og rutiner er ikke lett, men jeg vet om en bakvei, men vi trenger sterke ressurser for å slå dem» sier jeg og Sam nikker « jeg gleder meg til å høre hvordan du vet alt dette» sier han og går til bilen.