TAYLOR
Jeg pleide å like å sitte på verandaen. Det føltes som om jeg stengte ute alt sammen hver gang jeg lukket døren bak meg og lot tankene vandre, med føttene dinglende fra kanten av gelenderet. Det føltes som om jeg ved å studere andres liv fra avstand kunne glemme at jeg hadde et eget, i hvert fall for en stund.
Nå ser jeg bare huset hennes, på døren som ikke lenger er riktig farge, og på familien som nå har flyttet inn i den. Og jeg vet at et eller annet sted der inne sitter Ashton, og en del av meg ønsker å gå inn der, sette på en eller annen av de utallige CD-ene hans, og diskutere noe fullstendig annet enn begravelser med en gutt som faktisk vet hvordan det føles å være i en.
Jeg vet ikke hvorfor jeg er så såret over at han ikke dukket opp. Hva forventet jeg? At han skulle komme dit, til en begravelse til en jente han bare har hørt om, bare fordi nabojenta ville ha han der? Bare fordi vi hang rundt på en musikksjappe et par ganger?
Da døren hans åpnes, er jeg overbevist om å se ham. Magen min vrenger seg og blikket mitt river seg straks bort, men jeg merker fort at det ikke er ham. Når jeg endelig ser opp, treffer blikket en blondine.
Luke står med hendene i lommene og ser litt smånervøs ut. Jeg sier ikke noe. Jeg kan allerede se på ham hva han kom for å si, og jeg vil ikke høre det.
Han setter seg i stolen ovenfor meg, men blikket mitt er fryst i motsatt retning. Jeg kan såvidt skimte ham i øyenkroken; han virker nedfor. Alle virker nedfor for tiden. Enten det, eller så har jeg bare begynt å legge merke til det mer enn før.
Jeg kan se ham åpne munnen og lukke den igjen gjentatte ganger, antakelig for nervøs til å snakke. Uten å se på ham kan jeg likevel merke blikket hans fare fra meg og til gulvet, som om han ikke vet hvor han skal gjøre av det.
"Jeg synes du er egoistisk," sier han til slutt, og sakte vandrer øynene mine tilbake til ham. En rynke vokser i pannen min idet jeg stirrer sjokkert på den blonde gutten, som vanligvis er så stille.
"Du kom hit bare for å fortelle meg at jeg er egoistisk?" Spør jeg tvilende. Jeg er ikke irritert, ikke fornærmet, bare forvirret.
Luke biter seg i leppa, men virker fast bestemt på å fortsette. Han gjør dette for Ashton, det er jeg sikker på. Til å være den mest stille av dem, virker det som om de to er ganske nærme.
Han rister på hodet og trekker pusten. "Da Delilah døde," begynner han, før han innser at jeg ikke en gang har hørt navnet hennes. Ashtons gamle kjæreste - jenta som døde. Delilah.
"Da kjæresten hans døde," retter han, og begynner på nytt. "Nektet han å snakke med noen. I ukesvis. Vi prøvde å ringe, å banke på, vi gjorde alt vi kunne, men han nektet å snakke med noen av oss."
Jeg ser for meg tre gutter fortvilet prøve å komme i kontakt med den siste, og rynker pannen sakte. Til tross for at jeg - i hvert fall forsøker på - å ikke bry meg om den ene australske gutten, bryr jeg meg om vennene hans. Jeg kan se for meg frustrasjonen deres over å miste en gutt totalt og vite at uansett hva de gjorde, ville det aldri helt bli nok.
"Jeg vet ikke hva han gjorde de ukene. Jeg så ham knapt. Men jeg vet at han gjorde mye dumt, og at vi muligens kunne ha forhindret det om vi ikke lot ham dytte oss unna. Han ble ikke bedre av det. Han ble verre." Han ser trist ut, men jeg svelger samvittigheten.
Jeg vil ikke høre om hvordan Ashton var før. Jeg vil i grunn ikke høre om den gutten i det hele tatt, mest fordi jeg merker hvordan jeg kommer til å slite for å holde meg selv sint. Det er latterlig, i grunn, å klamre seg til denne følelsen, men så ufattelig mye lettere enn å begynne å snakke med ham igjen.
"La meg gjette, du mener jeg dytter folk unna, akkurat som han gjorde?" Jeg slikker meg på leppene, overbevist om at det ikke er sant. "Jeg er ikke Ashton," mumler jeg.
"Jeg vet det. Men du oppfører akkurat som ham. Og jeg lover deg, det hjelper ikke." Luke sier setningen med så mye overbevisning at jeg nesten tror på det selv. I stedet himler jeg med øynene, nesten irritert. Dette har uansett ikke noe som helst med meg å gjøre - Ashton dukket ikke opp. Jeg kunne ha taklet det, om det ikke vekket den uroen i meg at han ikke vil dukke opp neste gang jeg trenger ham heller. Hvordan kan jeg tilgi ham uten å stole på ham først?
"Jeg oppfører meg ikke som Ashton. Han dyttet dere vekk fordi det er det han gjør. Jeg dytter han vekk fordi han ikke brydde seg nok til å dukke opp," motargumenterer jeg. Jeg nevner ikke hvor få personer jeg snakker med for tiden, eller hvor mye jeg har ignorert hver eneste melding, hvert eneste forsøk folk har prøvd på å kontakte meg.
Luke stirrer bare på meg tvilende, og jeg kjenner jeg blir stadig mere forvirret. Hvorfor oppfører han seg som om det er ting jeg ikke vet?
"Jeg skjønner at du er såret over det. Det var idiotisk av ham. Han er en av mine beste venner, men èn ting kan jeg si meg enig i; fyren kan være en drittsekk om han vil. Men helt ærlig, Taylor? Den forrige begravelsen han var på, var den døde kjæresten hans. Den ødela ham nesten. Det at han dro til Madisons, selv om han ikke gikk inn, beviser hvor mye han bryr seg om deg. Jeg har aldri sett ham så knust som han var i Delilahs begravelse, og han var villig til å oppleve det igjen for din skyld."
Jeg biter meg i leppa, fremdeles ikke overbevist. "Det endrer fremdeles ingenting. Han dukket ikke opp." Kanskje han var der, kanskje han valgte de patetiske blomstene, men han gikk ikke frem til meg. Hvorfor i alle dager skal det faktum at han så på gjøre saken noe bedre?
"Vær så snill. Han er dårlig igjen. Han blir alltid dårlig igjen i perioder, men denne gangen nekter han å snakke med oss. Jeg vil bare ha bestevennen min tilbake, men jeg vet at det ikke vil gå uten deg. Han klarer ikke miste enda en."
Jeg liker ikke denne samtalen. Ikke bare blir jeg irritert bare av å tenke på Ashton - å tenke på ham som knust, fører den irritasjonen over på meg selv for hvor mye jeg synes synd på gutten.
"Hør, jeg er ikke Delilah, okay? Jeg er ikke kjæresten hans, jeg er bare nabojenta. Han kommer over det." Jeg sier det som om det er en innlysende fakta, og skvetter nesten da Luke svarer på det. Som om det i det hele tatt er noe å si imot.
"Er du sikker på at du bare er nabojenta?"
Jeg stirrer uforstående på ham, usikker på hva han sikter til. Han fortsetter å se på meg som om han venter på at jeg skal innhente tankegangen hans, men da jeg ikke gjør det, er alt han sier;
"Jeg har vært venn med Ashton lenge - jeg vet når bestevennen min er forelsket."
Rynken i pannen vokser automatisk. "Ashton er ikke forelsket i meg," svarer jeg bestemt. Han mistet den forrige kjæresten sin. Jeg tviler på at han vil falle for hvem som helst etter noe sånt, og i hvert fall ikke meg.
Luke trekker på skuldrene. "Kanskje ikke. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke han vet det selv, en gang." Han virker ferdig med diskusjonen om akkurat dette, men spørsmålene i meg bygger seg opp til de til slutt renner ut av meg.
"Og hvis han var det, hvorfor skulle det få meg til å gå tilbake? Tror du jeg bare kommer til å tilgi ham fordi han muligens er forelsket i meg?"
"Kommer an på. Er du det?"
"Hva da?"
Jeg trenger kun et raskt blikk på ham for å skjønne hva han sikter til. Han smiler, som om dette er morsomt, men jeg merker selv at jeg rødmer.
"Hva? Nei," mumler jeg straks. "Han er en tulling. Han er helt latterlig teit, og-"
"Bare snakk med ham. Vær så snill. Han trenger deg. Og du kan ikke nekte for at du trenger ham også." Jeg ser tvilende på ham idet han reiser seg og begynner å vandre ned trappene, med den høye ryggen svaiende og faste skritt.
"Luke?" Roper jeg etter ham, og han spinner rundt og ser på meg med et spørrende blikk. "Hvorfor tror du...?"
Denne gangen gliser han, og minner meg en smule om Ashley og Christina når de diskuterer rykter. Han ler kort, noe han ser ut til å ikke ha gjort på en stund.
"Du vet at han begynte å skrive sanger igjen etter at han møtte deg, ikke sant?" Flirer Luke.
"G-Gjorde han?"
Luke flirer. "Jepp," mumler han, og så, med ryggen til og en lett gange; "Alle handlet om deg."
a/n
Denne delen ble ikke helt som jeg så for meg, but oh well
Håper folk hadde en god jul <33
-Amalie