TAYLOR
Når mamma er under press, lager hun alltid lasagne.
Hun lagde det da jeg var syv og bestemte meg for å melde meg på skolens talentshow og spille klarinett, og hun lagde det da jeg brøt sammen i sorg i etterkant fordi jeg ikke vant. Hun lagde det da faren min fikk det for seg at han ville hoppe i fallskjerm med sine beste kompiser, og etter funnet av Madison har hun laget tre stykker på en uke, og enda en da jeg fortalte henne at jeg virkelig ikke elsker lasagne lenger.
Moren min liker ikke lasagne, en gang. Hun lager det fordi hun stresser, og fordi det å legge noen plater med ost over kjøtt av en eller annen grunn har en beroligende effekt på henne.
Når faren min er under press, begynner han å jogge rundt huset. Runde etter runde til han harker og peser seg fremover, og alt stresset har forsvunnet sammen med svetten. Under fotballkamper, når motstanderen er minutter fra å score - tre runder rundt huset, en ekstra stor kaffe. Når motstanderen vinner - fem runder, glem kaffen, jeg trenger en øl. Han løp da jeg var liten, og da jeg ble eldre. Alltid den samme runden.
Jeg pleide å tro at han bare følte for å trene, før jeg innså at det var det samme som osten og kjøttet. Beroligende, hvordan nå det å løpe i sirkler eller legge litt ost på en smule kjøtt kunne berolige noen.
Når jeg er under press, ringer jeg Madison. Jeg gjorde det da jeg skulle på sommerleir i tredjeklasse og virkelig ikke ville, og jeg gjorde det da jeg kom hjem igjen. Alltid Madison.
Og så latterlig som det er, gjør jeg det nesten en halvtime før begravelsen. Jeg vet ikke hva som går igjennom hodet på meg, men jeg er halvveis gjennom å taste inn nummeret hennes før jeg innser at det ikke eksisterer lenger.
Hun kommer aldri til å få vite mine bekymringer, aldri til å dele mine gleder. Aldri til å svare. Jeg kan aldri ringe henne og fortelle om dagens hendelser, om mine redsler eller planer; alle disse små tingene vil hun gå glipp av. Jeg kan aldri fortelle henne dem. Hadde hun vært her kunne jeg ha fortalt henne om Ashton, at han har unngått meg hele uken, jeg kunne fortalt henne om faren min, som løper flere runder om dagen, og moren min, som fyller fryseren med lasagner ingen har apetitten til å spise.
Men hun er her ikke. Hun ligger i en kiste, og snart vil hun ligge begravet under mørk, skitten jord, og jeg vil aldri kunne se henne igjen. Hun vil aldri være der for å viske bort mine bekymringer, for hun har blitt en av dem selv.
Hele veien til kirken føles mere som å gå mot min egen begravelse enn hennes. Hele kroppen er nummen, det føles som om jeg går i søvne. Jeg kan ikke la være å tenke små, idiotiske ting jeg så gjerne skulle ha fortalt Madison. Hey, Madison, jeg tror det begynner å snø snart, når jeg ser skyene på himmelen, som snor seg inn i hverandre. Eller når jeg ser huset i enden av gata; Hey, Madison, naboene våre spiller den sære country-musikken på full guffe igjen.
Eller det jeg tenker på når jeg er på vei inn, som har kvernet rundt i tankene mine de siste dagene: Hey, Madison, tror du Ashton kommer i begravelsen din?
Jeg burde ikke tenke på det. Det er ikke normalt. Bestevennen min er død, og jeg tenker på gutten som bor i huset hennes. Det kan ikke være normalt, men likevel søker øynene mine etter ham på veien bort. Og deretter på parkeringsplassen, ved inngangen, innenfor...
Og så blir jeg sittende utenfor, med tårer trillene nedover kinnene mine, før jeg hvisker ut i luften: "Hey, Madison, han gjorde ikke det."
Jeg burde ikke klandre ham. Ærlig talt, Ashton kjente ikke en gang Madison, og enkelte ville vel sagt at han ikke kjenner meg en gang. Det er så mange ting jeg ikke vet om ham; Jeg vet ikke om han er venstre eller høyrehendt, eller om han foretrekker kaffe eller te, eller favorittfargen hans. Jeg vet ingenting, annet enn at jeg tydeligvis var mere tilknyttet til gutten enn jeg var klar over, for jeg finner meg selv gråtende utenfor trappen til kirken.
Jeg burde gråte for Madison, og det gjør jeg også. Samtidig gråter jeg for Ashton, for at han ikke har sagt et ord til meg på en uke, for at han snudde ryggen til da jeg endelig prøvde å konfrontere ham, og jeg gråter fordi jeg vet at jeg ikke burde tenke på ham i det hele tatt. Det kan ikke være riktig, å tenke på en gutt når bestevennen min begraves. Ikke noe av dette kan være riktig, men likevel klarer jeg ikke bringe meg selv til å stoppe å gråte, eller til å gå innenfor kirken, eller til å møte Madisons foreldre igjen etter å ikke ha sett dem på månedsvis.
Jeg klarer det ikke. Ikke uten Madison, ikke uten Ashton, ikke... Alene. Alt annet enn alene.
Ashton dukker ikke opp. Jeg slutter omsider å gråte, enda det ikke føles sånn. Det føles som om restene av meg vaskes vekk sammen med tårene mine, til jeg sitter der uten å være annet enn et skall. Jeg vet at sermonien begynner om mindre enn fem minutter, og jeg vet at det ville vært respektløst av meg å ikke gå inn. Men oppgangen i kirken er som kvikksand, som om det å gå opp den fysisk tærer på meg, og jeg vet ikke om jeg vil klare det uten litt drahjelp på veien.
Og det er da jeg ser bilen som svinger opp i parkeringen. I et øyeblikk, er det nesten så jeg smiler, før jeg kommer på at Ashtons bil er grå - denne er en matt blåfarge, og når jeg tenker meg om er den ikke en gang i nærheten av hans. Gutten som trer ut av den er blond, ikke brunhåret, og han bruker en dress i stedet for band T-skjorter og bandanaer.
Men Connor er her, noe som ikke kan sies for Ashton. Han går i en sort dress, med håret dratt vekk fra ansiktet med hårgelé, og hendene knuger om en bukett med nydelige, blå blomster. Jeg tørker vekk de siste restene av salte tårer fra kinnene mine, og denne gangen smiler jeg. Det føles unaturlig, men samtidig er det en enorm lettelse å kunne smile til noen og mene det.
Han rødmer da han rekker meg dem. "Jeg, uh, jeg håper du liker dem," mumler han nervøst, og smilet mitt vokser, enda jeg fremdeles føler meg nummen. Jeg har noen å gå inn med, selv om det ikke er en av de to personene jeg hadde håpet på. Den ene av dem er død, og den andre oppfører seg som om jeg er det, men denne gutten er her.
Plutselig føler jeg meg veldig dårlig for å ha ignorert Connor så lenge, når alt han har gjort er å hjelpe meg. Jeg har oppført meg som om han ikke en gang eksisterer, og likevel har han bare fortsatt å komme tilbake, som om feilene mine aldri tok sted. Han kommer tilbake med blomster og smil, og gutten jeg ventet på har ikke kommet tilbake i det hele tatt. Jeg blir nesten sint av tanken på at Ashton Irwin antakelig sitter inne nå og stirrer i luften, men tankene vaskes vekk med lukten av blomstene.
"Takk," hvisker jeg, og Connor biter seg i leppa og sender meg et av de varme smilene han er så god på. Han gløtter mot inngangen til kirken, og et mørkere drag faller over ansiktet hans.
"Dette føles ikke virkelig," innrømmer han, og jeg nikker. Klumpen i halsen er tilbake igjen, men det å ha noen som føler det samme roer meg ned en smule. Jeg puster tungt inn, før jeg hinter til at vi antakelig bør gå inn. Han nikker og forsvinner inn døren, og jeg er øyeblikk fra å gjøre det samme da jeg merker en velkjent og kvelende lukt av røyk.
Igjennom hodet farer bildet av Ashton første gang jeg så ham; knust, lent mot veggen, og med en røyk dinglende fra leppa.
Jeg rister på hodet og prøver å viske bildet ut av tankene. Det er mange som røyker, det betyr ikke nødvendigvis at det er ham hver gang luften fylles av det.
Til tross for dette får jeg ikke bildet ut av hodet, enda jeg prøver.
Han kom ikke.
A/N
Hello internet.
Nå har det gått alt for lang tid, igjen, og denne delen var shit. Sorry, jeg suger lol
Jaja, jeg ble bare sånn nogenlunde fornøyd med denne delen, men la gå. Jeg skrev dette med de tristeste sangene jeg vet dundrende i ørene mine for å klare å leve meg inn i det, og det ble ikke helt som jeg ønsket men det kunne vært verre. Jeg var litt nervøs for å publisere denne delen, for å være helt ærlig...
Uansett, forrige gang mener jeg å huske at jeg takket for fjorten eller femten tusen, og nå nærmer vi oss atten her.
What??
Det betyr så sinnsykt mye, og jeg vet at jeg alltid snakker om hvor dårlig jeg synes denne boka er, men når det kommer til stykket har jeg lagt mye arbeid i den, og å se at det gir resultater gjør meg såååå glad <33
Det er også mange som har stemt på den på People's Choice Awards, noe jeg aldri hadde trodd ville skje! Tuseeen takk!!
Siden jeg nå er over denne delen, som var skjitvanskelig å skrive, vil det komme oppdateringer oftere. De neste par delene er allerede ferdig, så det kommer i hvert fall en til i løpet av uka, whey
Lava you
-Amalie