cutiiie^^
DAY OR NIGHT // 09 // MAX
Etter den mislykkede døgningen våkner vi til rolig gitarspill, som jeg oppdager kommer fra en høyttaler som står på kjøkkenbenken ved siden av sofaen. Jeg heiser litt på hodet, og når jeg ser utover samlingen av madrasser på stuegulvet, sover alle fortsatt.
Det er lyst ute, og sollyset som kommer fra den åpne døra ut treffer meg rett i ansiktet. Jeg plasserer en hånd i været for å skyggelegge ansiktet, og fortsetter å se meg rundt. Eliza og Emily ligger ved siden av hverandre på madrassene inntil baderomsdøra, og Leona og Calum ligger lengst mot kasse-TVen.
Når jeg legger hodet ned på puten igjen ser jeg rett på Ashton, som har hodet under en halvmeter unna mitt. Jeg blir liggende og se på det avslappede ansiktet hans. Fra den runde nesen, til skjegget på kjevene hans.
Nå som han er ukontaktbar, merker jeg hvordan jeg umiddelbart kjeder meg fryktelig. Det er uvant å se han uten et smil om munnen. De hasselgrønne øynene hans er lukkede, og uten de er ansiktet hans så mye mattere. Det er rart å se Ashtons ansikt uten noen personlighet.
Med en frykt for å stirre, flytter jeg blikket opp i taket. Det er rødmalt og glinsende. Av rastløshet puster jeg stort ut, og ser enda en gang et annet sted. Blikket mitt lander på Eliza og Emily. Der de ligger ved siden av hverandre likner de på en annen utgave av Leona og jeg. Ikke bare når det kommer til hårlengdene, men ellers også. Tanken har slått meg mange ganger.
De er så ulike at man ikke skulle trodd de kunne vært bestevenner. På den annen side, hadde jeg som nittenåring kanskje ikke valgt Leona hvis ikke hun som småbarn hadde valgt meg først heller. Noe jeg er sinnsykt glad for at hun gjorde. Vi har stått sammen som en duo siden vi var små, da vi var blinde for dømming og ikke visste hvordan man plasserte folk i bokser. Alle kunne være vennene våre. Uten Leona hadde jeg kanskje vært alene.
Jeg har ikke tenkt på at jeg kanskje ikke kommer til å tilbringe like mye tid med Leona i år som på tidligere festivaler, i og med at hun har Calum nå. Men det går for så vidt fint, siden jeg har Ashton. Jeg er ikke en jente av mange følelser, med mindre det gjelder noe skikkelig alvorlig som familieproblemer eller livstruende konflikter. Det er vel kanskje en grunn til at jeg generelt føler meg mer hjemme med gutter enn med jenter. Gutter er mindre problematiske, de henger seg ikke opp i små ting som ikke betyr noe.
Emily sin tidligere oppsatte hårfrisyre har falt ut, så hennes korte hår ligger over pannen hennes istedenfor i en palme. De to venninnene har en rosa dyne trukket over seg, men Emilys store t-skjorte synes godt der dynen ikke strekker til. Blåfargen kler de brune bena hennes.
Når jeg ser tilbake på Ashton, har øynene hans åpnet seg så vidt. Han heiser de umiddelbart til ansiktet mitt når jeg snur meg mot han. De glinsende, rosa leppene hans omformes til et svakt smil, og straks skinner de fargerike øynene hans.
Forsiktig stryker jeg en bølgete hårlokk som har falt ned i ansiktet hans vekk mens jeg gjengjelder smilet. Jeg setter meg opp, og puster rolig inn mens jeg gnir hendene i det trøtte ansiktet. Fingrene mine kammer jeg gjennom de blonde bølgene øverst på hodet mitt, og jeg drar lokkene til siden så det ikke henger foran det hovne fjeset mitt.
Jeg ser tilbake på Ashton, som har lagt seg på magen. Den blå t-skjorten hans strammer rundt den brede ryggen, og er en tydelig kontrast til den hvite dynen. Blåfargen på pysjen og det brune håret hans matcher.
"Det er ikke likt deg å være trøtt," konstaterer jeg lavt, og studerer hvordan ryggen hans hever og senker seg etter pusten. Det er sjeldent det første jeg åpner munnen med på en dag er til Ashton.
"Det er ikke likt deg å stirre," svarer han trøtt inn i puten sin, og straks flytter jeg blikket til tregulvet. Jeg kjenner jeg blir sur på meg selv.
"Det er ikke likt deg å kommentere ting jeg gjør på den måten," svarer jeg rolig, men fortsatt overrasket over det han har sagt.
"Det er ikke likt deg å henge deg opp i små ting," påpeker han, og får munnen min til å falle sammen på et blunk. Jeg har blitt tatt i noe jeg nettopp har benektet at jeg gjør. Noe så flaut.
Hadde det ikke vært for det lekne smilet på leppene hans, hadde jeg kanskje til og med tatt meg nær av kommenteringen hans. Det er irriterende hvordan jeg tror jeg er på et visst sett, og så motsier oppførselen min meg. For en forvirrende tid.
"Kom her," sier han når han merker jeg blir stille, og legger seg på ryggen igjen før han åpner armene sine. Øynene hans sklir så vidt opp, og akkurat som meg legger han hånden i luften for å skygge for sollyset fra døra. Hvorfor er den åpen i det hele tatt?
Jeg rister på hodet. "Jeg skal se hva som foregår," avslår jeg, og reiser meg opp før jeg vandrer mot den åpne døren i pysjen.
"Selvfølgelig skal du det," hører jeg han mumle bak meg, og jeg smiler litt før jeg er ute av døra. Jeg blir truffet av en intens varme, og det tar et par sekunder for mine søvnige øyne å vende seg til det intense sommerlyset.
Gresset er helt grønt, og himmelen skyfri. Det er en fin sommerdag, og pysjen min er hakket for varm for å være ute. Det lukter av mat fra de andre hyttene, og jeg kjenner magen begynne å rumle.
"Neimen, god morgen," hilser Luke ved bålet, og Michael titter umiddelbart opp også, som sitter rett ved siden av han.
"Hvorfor sitter dere rundt et bål som er slukket?" lurer jeg med en rynkete panne. Lukes smil visner en aning når han ikke vet hva han skal svare.
"Eh, nei si det."
"Neimen, der kommer prinsen også jo," vinker Michael til noen bak meg. Jeg snur meg, og ser Ashton komme ut døren etter meg. I motsetning til meg ser han plutselig våken ut.
"God morgen, dere. Jeg hører dere har satt på nostalgisk musikk inne," smiler Ashton, og setter seg ned ved et bord som er satt opp utenfor veggen til hytta. Luke ler.
"Ja, det var ikke så mye annet å velge mellom av rolig musikk på telefonen min," innrømmer han, og rister vekk de mørkeblonde bølgene fra ansiktet. Sommersolen treffer det bleke ansiktet hans, og den spisse, tynne nesen og de høye kinnbeinene hans skinner i lyset.
"Hæ, hva da?" spør jeg når jeg ikke helt henger med.
"Det der inne," forklarer Ashton, og nikker mot hytta, "- er musikk fra vår første EP."
"Er deres egen musikk det eneste du har på telefonen eller noe?" spør jeg Luke dømmende, og han klør seg i bakhodet.
"Neida, men jeg tenkte bare at bråkete rock kanskje ikke er det mest behagelige å våkne til. Jeg tenkte faktisk på dere, så sjokkerende som det sikkert høres ut," sier han cocky, og jeg gaper ertete.
"Har dere laget frokost?" avbryter Ashton, og henviser til bordet som allerede er dekket på.
"Jepp, pannekakene står inne på benken," informerer Michael. I motsetning til oss andre har han en reddende kaps, som hjelper til med å skygge for solen.
"Nei, skal vi gå og vekke de andre eller, Luke?" spør han, og klapper sammen hendene mens han reiser seg opp.
Etter et intenst forsøk på å vekke resten av hytta, sitter til slutt alle åtte rundt bordet. Noen trøttere enn andre.
"Skål for årets første fellesfrokost. Jeg har sett frem til dette i tre år nå, så det var jammen på tide," annonserer Ashton, og hever juice-glasset sitt i været. Alle andre følger hans eksempel og skåler med hverandre.
Pannekakene smaker helt greit, men jeg roser Luke og Michael likevel. Ashton derimot, overøser dem med komplimenter - noe jeg tror er av lettelse over at han for en gangs skyld har sluppet å ha ansvar for en felles-frokost. På den første campen vår sammen, gjorde han så og si alt. Jeg var med på en del av det.
"Hva er planene for i dag?" spør Leona, og automatisk snur alle seg mot Luke. Med unntak av Eliza og Emily, som ikke enda kjenner til de gamle tradisjonene våre.
"Hvorfor ser dere på meg? Jeg har ingen liste, akkurat," beklager han seg, med hendene foran seg i forsvar. Det blir stille en stund.
"Vi kan sikkert dra ned på stranden eller noe," trekker Calum på skuldrene, og ser så på Leona som om han snakker til henne.
"Vi kan gå langs strandpromenaden," foreslår Michael.
"Kan vi gjøre noe chill? Det er ikke alle som har sovet så mye," gjesper Eliza, som prøver å temme det ville, rosa håret etter søvnen. Hun har mørke sirkler under øynene, og det ellers smale ansiktet hennes ser trøtt ut.
"Og hvem sin skyld er det?" spør Calum tullete, og geiper til henne. Hun geiper tilbake.
"Jeg stemmer for Michael sin idé," sier Emily, og etter hvert sier de fleste seg enige. Ashton og Emily sitter tilfeldigvis ved siden av hverandre. De ganske like, blå t-skjortene deres får meg automatisk til å sammenlikne dem.
Ashton sitter med et smil om munnen, og skinner naturlig som alltid. Emilys holding akkurat nå er mer krokete, og trøttheten gjør at hun gjemmes litt bort blant alle de andre spreke personlighetene her. Noe sier meg at hun slettes ikke er en morgenperson, mens Ashton sin favorittid på døgnet er nettopp den.
"En spasertur passer bra når man ikke har for mye energi," nikker Leona, og smiler til jentene i enden av bordet som sitter og sliter med å holde øynene åpne.
Leona har samlet det brune håret sitt i en rufsete dott i nakken, og i solen skinner de lyse øynene hennes elegant. Den solbrune hudtonen hennes passer Calum sin, og jeg ser de begge har blitt litt solbrente på kinnene. Eller så er det bare den konstante rødmen de har når de er med hverandre.
De likner på et sett, de oser ut samme tilfredse aura. De er ganske rolige og stille begge to, men jeg tipper de er helt hyperaktive når de er sammen alene. Det er rart noen kan være så like som de to, og andre så ulike som Ashton og Emily.
++*+*++
wow, merker det er vanskelig å ha kontroll på åtte personer samtidig haha..
litt trist å se at over halvparten av leserne har falt av, men det er jo en selvfølge når man ikke poster hver måned en gang. jeg skulle ønske jeg kunne skrive mer, men jeg har vært syk i to uker og er ellers konstant tom for energi. musikklinja er hardt, det er det ingen tvil om. mennn jeg hater å klage, så ellers håper jeg dere har det bra, hvis noen av dere er igjen <3
Q: Er dU EXCITED FOR 5SOS SITT NYE ALBUM SOM KOMMER SNART??? hvis teorien om at det skal komme den 333. dagen i året er sann, er det bare to uker igjen!!
Klarer vi 20 votes?
puss, ily