T A Y L O R
"Beklager, men dere må virkelig gå. Dette er avsperret område, en sak for poli-"
"Kan dere bare for en gangs skyld holde kjeft?"
Det foregår en eller annen diskusjon bak meg. Ashton, for andre gang med politimannen.
Men jeg hører ikke hva de sier. Jeg ser ikke hva som skjer. Øynene mine er som limt fast til folkemengden. Tårene renner nedover kinnene mine. Noen holder meg i hånden. Jeg tror det er Ashton. Han sier et eller annet. Stemmen er rolig.
Folkemassen begynner å dele seg. Politimenn jager dem bort. Jeg har lyst til å lukke øynene, til å se bort, men jeg står frosset fast i bakken.
Der, på den kalde steinen like ved vannkanten, i midten av den enorme massen mennesker, ligger noe urørlig på bakken. Noe som definitivt ikke kan være menneskelig. Noe som ikke kan være henne.
"Jeg er lei for det," mumler Ashton igjen. Det må være tiende gang. Han klemmer meg igjen.
Jeg vikler meg ut av grepet hans, forlater varmen han tilbyr og setter et ustødig trinn mot det. Begynner å nærme meg det som ligger krøllet sammen på bakken.
Det har bein. Jeg tror jeg ser en arm.
Nei. Det er ikke henne.
"Kan noen vennligst fjerne jenta?" Glefser en ny politimann.
Jeg hører Ashton rope noe tilbake, men jeg fortsetter å nærme meg det. Og ganske riktig: den ferskenfargede hettegenseren.
Det er henne.
Det føles som om kroppen min skrur seg av. Beina virker ikke lenger. De er blitt gelé. Jeg faller ned på kne, brekker meg, hører Ashton rope navnet mitt.
Det er henne.
Noe foregår bak meg. Ashton prøver å nå meg, men en politimann holder ham tilbake. Han ser desperat ut idet han roper: "Bare la meg trøste henne!"
Men ingen lar ham. Hender holder ham igjen, og han begynner å kjempe imot.
Jeg burde be ham stoppe. Han kan få seg selv arrestert. Men ordene har forlatt meg, tankene mine er der ikke lenger. Jeg er bare en sjel, i en kropp som ikke rører seg. Øynene mine er festet på henne. En del av meg forventer at hun skal reise seg. En del av meg trygler om at hun skal reise seg.
Men hun ligger bare der. Ugjenkjennelig. Beina i en forvridd vinkel. Huden hvit, blodårene synlig igjennom.
Jeg merker tårene treffe bakken, blande seg med mitt eget oppkast.
Noen griper meg bakfra. Jeg forventer at det skal være Ashton, men det er en kvinne.
"Taylor?" Sier hun, og blikket studerer meg nøye. Jeg er ikke sikker på om jeg nikker, men hun skjønner det likevel.
"Bli med meg," forteller hun meg, og jeg lar meg bare dras med. Øynene mine forlater Madison, begynner å lete etter Ashton. Blikket hans møter mitt, men han dyttes inn i en annen bil.
Jeg ser meg forvirret rundt. Hvorfor setter de ham der? Hva har han gjort?
Kvinnen leder meg til en politibil. Hun brer et teppe over meg, som om det liksom skal hjelpe, og snart merker jeg noe varmt legges i hendene mine. Fingrene krummer seg rundt kantene av en kopp med glovarm te, og varmen brenner i huden. Jeg bare lar dem være der, for sliten til å røre dem.
Bildøren lukkes. Jeg prøver å skimte Ashton gjennom vinduet, men han er allerde borte. Jeg er alene.
Jeg vet ikke hvor lenge vi kjører. Det kan ha vært minutter eller timer, men jeg enser ikke tid lenger. Risset inn i øyelokkene mine er bildet av Madison, av min beste venn - skrøpelig, innsunken, død.
Den samme damen hjelper meg ut av bilen. Tekoppen har blitt sølt uteover gulvet og teppet, men hun bryr seg ikke. Hun fører meg inn i en bygning jeg har sett før, men aldri vært i; politistasjonen. Det lukter kaffe og luftforfrisker idet vi trår innenfor døren.
Jeg blir ført videre til et rom kun fylt med et bord og tre stoler. Veggene er hvite, og i hjørnet er det et lite kamera.
"Det er her vi har førhør, men ta det med ro - vi vil bare forsikre oss om at du har det bra."
Har det bra? Tenker jeg, men svarer bare med å nikke. Damen smiler varmt, selv om selv hun virker påvirket av hva hun nettopp har sett.
Dødsfallet til en jente kan prege en hel by.
I noen minutter er jeg alene. Jeg gråter ikke lenger, det er ikke flere tårer å ta fra. Kan man gå tom for tårer?
Døren åpner igjen, men denne gangen er det en mann. En mann og Dr. McCall.
Hun smiler, mumler noe jeg tror skal være et "Hei, Taylor," før hun også setter seg ned ved siden av denne nye mannen.
Begge stirrer på meg som om jeg er en brusfaske i ferd med å eksplodere. Som om jeg når som helst skal knekke sammen, kollapse på gulvet og rope etter mamma.
Som et svar på tankene mine, er det første mannen sier: "Vi har kontaktet foreldrene dine. De vil være her om et øyeblikk."
Jeg fortsetter å stirre på det samme punktet på veggen. I hodet mitt ser jeg bildet av Madison, igjen og igjen og igjen, og jeg hører dem snakke, men tankene mine overdøver ordene deres.
Midt i samtalen ser jeg opp på dem begge to, på disse voksne menneskene som ikke forstår noe av hva jeg går igjennom, og spør etter den ene personen som gjør det.
"Hvor er Ashton?"
Begge to ser litt forvirrede ut, før mannen svarer: "Gutten med aksenten? Han som slo til en politibetjent?"
Spørsmålet kommer mere som kritikk, men jeg bryr meg ikke. Jeg nikker, og mannen nøler, før han svarer: "Vi tok ham inn. Det er ikke første gangen Irwin har problemer med oss. Vi bestemte oss for å la ham være her til i morgen," forklarer han. "I tilfelle han finner på noe mere dumt."
"Tok ham inn hvor?" Utbryter jeg, og igjen ser de tvilende ut.
"Et annet forhøringsrom. Men du kan nok ikke komme inn, det er bare politiet som kan-"
"Faen ta deg og det jævla politiet ditt. Jeg skal til Ashton."
Jeg reiser meg, dumper det heselige, kaffeluktende teppet på stolen, og marsjerer ut av rommet før noen av de tullingene rekker å reagere.
Jeg møtes av en gang, med dører på hver side og et irriterende skarpt lys.
Øynene mine flakker over dørene, over skiltene de bærer på. Helt på måfå begynner jeg å rive i dem, men de er alle låst. Jeg når enda en dør og hånden min krøller seg om det kalde metallet, før jeg røsker til av alle krefter.
Jeg holder på å falle bakover da den åpner seg uten problem, og avslører Ashton, som sitter i stolen i den ene enden av rommet og tripper nervøst med foten.
Idet døren åpnes farer øynene hans opp, og nesten umiddelbart utbryter han: "Taylor!"
Tydeligvis hadde jeg flere tårer på lager. Og de kommer alle sammen nå, farende nedover kinnene mine helt til genseren blir våt.
Jeg sjangler frem til ham, og, for tredje gang i dag, brettes armene hans seg rundt meg. Jeg blir stående og hulke inn i skulderen hans, skjelvende, men takknemlig.
"Det går greit nå, jeg er her," hører jeg han hviske inn i øret mitt, og som om jeg er et eller annet barn lar jeg meg beroliges av det. Gråtingen min blir til hulk, og selv om jeg merker at t-skjorten hans har blitt gjennomvåt av tårene mine, fortsetter jeg å tviholde meg fast i ham.
"Jeg trodde du..." Utbryter jeg mellom hulk.
Han trekker seg litt tilbake, og de karamellbrune øynene hans ser uforstående på meg.
"Hva? Du trodde hva?" Spør han.
Jeg lukker øynene og prøver å vinne tilbake kontrollen over pusten.
"Jeg trodde du var død."
Han rykker til, men før noen av oss rekker å si noe mer hører vi stemmer bak oss.
"Taylor!" Roper en kvinnestemme jeg kjenner igjen.
Jeg spinner rundt, møter blikket til mamma, og straks står jeg og klemmer henne også.
"Kom," mumler hun til meg. "Vi drar hjem."
Jeg nikker, tørker tårene og snur meg mot Ashton igjen.
Men de har allerede lukket døren mellom oss.
...og der var klokken fire ja. Virkelig fin tid å skrive på, eller hva, Amalie? Hvem skulle trodd at jeg kunne bli så dramatisk midt på natta?
Jaja, det ble da noe.
Føler jeg nesten ikke får tid til wattpad i det siste, DET ER SÅ MYE SOM SKJER AHHH
Oh well, vote and comment så jeg på magisk vis ikke blir så stressa lenger? I heard it helps ;))
LAVA YOU