A S H T O N
"Dette kommer ikke til å gå bra. Ser du hvor mye jeg skjelver? Jeg kommer til å ramle ned fra scenen som en deig med gelé."
"Jeg kan ta deg imot, vettu."
"Så beroligende - jeg vil bli tatt imot av en jente på høyde med Napoleon."
"Napoleon var faktisk ikke så lav."
Det er Luke som endelig klarer å avslutte diskusjonen ved å komme nærmest ramlende inn i rommet. Han ser nærmere skrekkslagen ut, noe som gjør meg litt bekymret.
"Det er jo HUNDREVIS av dem!" Utbryter han i sjokk.
"Luke, det er under tretti. Dette er en park, ikke Times Square," mumler hun.
Jeg ser på henne. Jeg kan ikke stoppe å se på henne. Hun er så nydelig.
Luke sukker og griper gitaren sin. "Ashton, hvorfor måtte du absolutt bli sammen med den smarteste jenta i byen?"
"Fordi hun er den beste jenta i byen," gliser jeg, og morer meg over hvor mye Luke hater at jeg sier sånt.
Luke himler med øynene, henger gitaren over skulderen og mumler: "Hvis dere skal gå helt klisjé igjen, vil jeg bare minne om at vi skal på scenen om ti minutter - men for all del, klisjé i vei."
"Takk, Luke. Vi verdsetter det," mumler hun, flirer, og smiler til meg. Jeg merker hvordan hjertet banker fortere bare hun gjør det.
"Har du trommestikkene?" Mumler Luke, og ser utålmodig på meg.
Jeg sukker av masingen hans, strekker meg etter lommene, og vrir en grimase da jeg oppdager at de ikke er der.
"De... Er ikke der," mumler jeg.
"La du dem noe annet sted?" Foreslår hun.
Jeg rister på hodet, og nå er hele meg skjelvende av nervøsitet.
Syv minutter.
"Du er sikker på at du tok dem med fra Mikey? Du hadde dem jo der," mumler Luke, og med et slår det meg.
Jeg glemte dem igjen.
"Faen," detter det ut av meg. Jeg biter meg i leppa og lukker øynene. "Dette er ille."
"Har du ingen ekstra?" Mumler hun.
"På meg? Nei. Lauren ødela de forrige, jeg har bare dem igjen."
"Ojda," kommer det fra Luke.
Det er bare seks minutter igjen.
"Hvordan kunne jeg være så dum?" Mumler jeg, og legger hodet i hendene.
"Hey, Ashton, det går bra. Vi kan hente dem," foreslår hun.
"På fem minutter? Aldri i livet om vi rekker det."
"Jeg kjører fort," fortsetter hun. "Jeg kan hente dem. Dere blir her, og jeg henter dem. Jeg lover, jeg kommer tilbake med dem på under fem minutter. Bare vent og se."
Jeg møter blikket hennes igjen, på jenta jeg har falt så hardt for, og kan ikke unngå å smile.
Hun er min.
"Fire minutter igjen, kan dere avslutte stirre-sessionen deres nå?"
Jeg puster inn og går bort til henne. Omfavner henne bare fordi hun er min og jeg vet at jeg kan gjøre det. Det lange håret hennes føles kaldt mot nakken min, og huden hennes mot min egen får det til å slå gnister i meg.
"Jeg kommer tilbake," mumler hun i øret mitt.
"Jeg vet det."
Jeg ser henne sette seg i bilen, sende meg en tommel opp fra bak rattet, før hun sakte kjører ut fra oppkjørselen.
Hun kommer tilbake.
Likevel, bare for sikkerhets skyld, hvisker jeg etter henne. "Jeg elsker deg."
Hun har kjørt før hun hører det.
Og så våkner jeg.
Gjett hvem som oppdaterer midt på natten ;))
Jeg vet dette kapittelet var utrolig kort lmao, men det var vel meningen I guess... Men hva synes dere om kapitler fra Ashtons synsvinkel?
(Det kommer til å komme noen flere fra hans synsvinkel senere i historien også, som foregår i nåtiden og ikke er tilbakeblikk)
Og ja, det ble mye "hun" her, heheh
Jeg bare vil ikke røpe navnet hennes helt ennå, så beklager hvis du synes det ble litt merkelig
Og neste kapittel er et jeg gleder meg veldig til, so be prepared ;)
Elsker dere