Bildet: Leonardo
Melodi: themen hans
Jeg åpner sakte opp øynene. Det første jeg legger merke til, er den enorme hodepinen. Jeg tar meg til hodet og blir overrasket over hvor tungt det skulle være. Det er som om jeg ikke har noen krefter i armen lenger. Ikke i resten av kroppen heller for den saks skyld. Hva er det som skjer? Jeg ser meg rundt, rynker nesen litt. Dette er ikke rommet mitt. Selv om jeg ikke kan se en dritt, merker jeg at rommet jeg er i nå, er trippelt så mindre enn mitt soverom.
Om jeg stirrer på et punkt lenge nok, begynner tingene å få en tydeligere kontur. Sammen med meg i dette ukjente, lille rommet er det blandt annet en mopp, et strykejern og en støvsuger. Noe som betyr at jeg må være i et slags kott, men hvorfor? Alt dette er så forvirrende. Jeg setter meg opp og stønner kort. Kroppen min verker, som etter en hard dag med trening. Jeg vrir på skulderen og kan høre et lite knekk. Skjærer en liten grimase. Jeg virkelig hater sånne lyder.
For å komme meg opp på beina trenger jeg noe å støtte meg til. Blikket mitt er ikke helt vandt til dette mørket, men vandt nok til at jeg legger merke til hyllen like ved. Så ved hjelp av den, stabler jeg meg opp på beina. Stønner igjen. Jeg lurer på hva jeg må ha ligget på for å bli så støl og vond i kroppen, så jeg ser ned på der jeg nettopp reiste meg opp fra. Rynker pannen.
Ikke rart kroppen min verker, jeg har jo ligget på verdens tynneste madrass. Dette får meg til å grynte grettent. Jeg snur meg rundt på helen og føler meg frem. Må støtte meg mot veggen hele veien for å ikke risikere å falle sammen. Har aldri følt meg så slapp før - bortsett fra da jeg fikk influensa noen år tilbake.
Moppen jeg så konturen av i sted, smeller plutselig rett i hodet mitt. Jeg stønner lavt når jeg kan kjenne skaftet laget av jern. Tar meg til hodet. Der fikk jeg nok en kul sammen med enda mer hodepine. Fantastisk. Kan denne dagen bli noe bedre?
Jeg stryker meg smått over pannen med et nytt grettent grynt. Begynner så å fomle etter dørhåndtaket. Kottet er ikke akkurat særlig stort, så det tar ikke lang tid før jeg finner den. Jeg trekker den ned og åpner slapt opp døren. Bare den lille bevegelsen der gjorde meg helt utslitt.
Det er så mye lysere her ute enn inne i kottet at jeg bokstaveligtalt blir blendet. Jeg skjermer øynene og blunker kraftig for å bli vandt til det sterke lyset. Etter en liten stund blir jeg endelig det. Med sjanglende skritt trer jeg over dørterskelen. Igjen føles det ut som at beina skal knekke under meg vært øyeblikk, så raskt tar jeg en støttende hånd mot veggen. Gnir meg i øynene med den andre mens jeg ser meg rundt.
Hvor er jeg? Dette er ikke huset mitt. Så kommer jeg på det. Den skremmende fyren fra marerittet som plutselig dukket opp hjemme hos meg med den bleke huden og de blodrøde øynene. Leonardo d´Arc, om jeg husker riktig. Han tok meg med hit med tvang etter at han fortalte meg at foreldrene mine liksom hadde skrevet en kontrakt med han, når vi begge to vet at han kidnappet meg, ikke hentet meg som mine foreldres gjeld. For foreldrene mine ville aldri gjort noe lignende. Solgt sin egen datter for penger? De kan kanskje være en anelse snåle av og til, men er det noe de ikke er, så er det hjerteløse.
Det tar ikke lang tid før jeg merker den dunkende smerten på halsen. Jeg rynker pannen litt og tar meg til der smerten er sterkest. Med fingrene kan jeg kjenne et bitt. Jeg krymper meg smått av berøringen. Hva i helvette? Jeg fjerner hånden og tar den foran øynene mine. Får store øyne av det jeg ser, for på fingrene er det størknet blod. Mitt blod.
Jeg svelger tungt. Du kødder med meg… han er faktisk en vampyr? Egentlig hadde jeg en mistanke om det: blodrøde øyne, hvor umenneskelig rask han var. Jeg kunne bare ikke tro det. For hallo, vampyrer? De har alltid tilhørt i myter og historier, ikke i virkeligheten! Men det forklarer jo smerten jeg følte ved halsen, det at jeg føler meg så utrolig slapp nå.
Når vi først er inne på klagingen; jeg er virkelig sulten. Magen min føles helt tom ut, noe som også bidrar til slappheten jeg føler. Men om han er en vampyr… har han da vanlig menneskemat? Det er vel bare en måte å finne det ut på. Sjanglende går jeg mot kjøkkenet som er en del av stuen. Må selvfølgelig støtte meg til alt jeg kan se for å komme meg dit uten å falle sammen - da vil jeg garantert ikke greie å stable meg opp på beina igjen.
Etter både snubling og slit, kommer jeg meg endelig inn på kjøkkenområde. Lener meg med en gang mot kjøkkenbenken. Føler meg allerede helt utslitt etter kun å ha gått gjennom stuen. Jeg trekker inn pusten et par ganger, før jeg dytter meg vekk fra kjøkkenbenken og snur hele kjøkkenet på hode i leting etter noe å spise. Det tar ikke særlig lang tid å finne alt han har av menneskemat, ettersom at det nesten er ikke-eksisterende. Alt jeg kunne finne var et halvtørt, grovt brød, en hermetikkboks med bønner i tomatsaus, og en annen en med ertestuing, og til slutt en pakke med skinke. Det minste han kunne ha gjort før han bestemte seg for å kidnappe meg var å kjøpe inn menneskemat sånn at jeg også kan fylle min egen mage.
Med et lite sukk bestemmer jeg meg for å bruke det ekle brødet og skinken. Legger alt det andre tilbake i det nærmeste skapet, før jeg skjærer opp fire skiver og tar skinke på dem. Han har heldigvis vann i springen - rent og kaldt vann -, så jeg fyller opp et krus jeg finner med det. Jeg tar så med meg alt sammen bort til bordet. Synker ned i stolen og bare jafser brødskivene i meg - nesten som et sultent rovdyr. Brødskivene er både seige og harde, og jeg har en dårlig følelse av at skinken har gått ut på dato for en stund siden. Men selv om maten smaker helt pyton, smaker det samtidig utrolig godt. Sikkert fordi jeg er i det stadiet der alt smaker helt himmelsk. Det meste i hvert fall.
Jeg får stappet i meg et par brødskiver, før jeg kan kjenne det går kaldt nedover ryggen. Noe som bare betyr en ting; han Leonardo fyren har kommet tilbake fra hvor enn han var. Jeg tenkte egentlig ikke over at han ikke var her før nå. Sikkert fordi jeg var alt for sulten og slapp.
"Så du bestemte deg endelig for å våkne, ser jeg. Det tok sin tid - du kan umulig tåle særlig mye."
Jeg kniper sammen leppene. Er selvfølgelig livredd han - i hvert fall nå som jeg vet at han er en vampyr -, men han går meg virkelig på nervene. "Det har ingenting å si hvor mye man tåler eller ikke. Du tømte meg jo nesten for blod", sier jeg skarpt. Tar en bit av min tredje skive. Jeg er ikke like sulten nå som jeg var to skiver tideligere, så nå kan jeg kjenne at jeg sliter litt med å presse det i meg uten å gulpe.
"Oisann, pusungen har visst klør likevel", humrer han av svaret mitt.
Jeg himler med øynene av han. Drittsekk. "Hva mente du forresten med: så du bestemte deg endelig for å våkne?" spør jeg, litt mer nysgjerrig enn jeg skulle ønske.
Han setter seg ned på stolen ved siden av meg, noe som får meg til å flytte meg nærmere kanten av stolen jeg selv sitter på. Liker absolutt ikke å være så nærme han. "Du har sovet i to hele dager, søta", svarer han.
Jeg ser forskrekket bort på han. Har jeg sovet i to hele dager?! Jeg tar meg raskt sammen. Rynker pannen og ser tilbake ned på tallerkenen igjen. Tar enda en bit ifra skiven. "Vel, om du ikke nesten hadde tømt meg for blod hadde jeg nok våknet for lenge siden", mumler jeg surt. Gidder ikke å svelge ned maten før jeg snakker. Hvorfor være høflig mot han, når han er uhøflig mot meg?
Han trekker bare likegyldig opp skuldrene. "Jeg trenger da like mye mat som deg", argumenterer han. "Og ja, før jeg glemmer det. Den andre grunnen til at jeg kjøpte deg er fordi at jeg trenger et... hvordan skal jeg si det på en penest måte… Jo, et kjøleskap. Mitt private kjøleskap, for å være mer nøyaktig", fortsetter han, denne gangen med et ekkelt glis.
Jeg setter skiven i halsen av det han nå forteller. Raskt tar jeg tak i vannglasset og høljer i meg resten av vannet, før jeg begynner å hoste og harke. "Ditt private kjøleskap?!" roper jeg når jeg klarer å ta i bruk stemmebåndet igjen. Ville antagelig ha ropt høyere om jeg ikke nettopp hadde satt noe i halsen.
Han senker øyenbrynene. Ser på meg med et mørkt blikk som forteller meg at om jeg ikke roer meg ned med det samme, vil det samme skje som for to dager siden da jeg nektet å sette meg ned ved siden av han - eller noe enda verre. Dette får meg til å knipe raskt sammen leppene. Sinnet jeg følte blir med det samme byttet ut med frykt og redsel.
"Ja, selvfølgelig", svarer han til slutt når jeg har roet meg. "Som du sikkert nå har skjønt så er jeg en vampyr, og vi vampyrer trenger jo blod for å kunne overleve. Noe som betyr at den egentlige grunnen til at jeg lagde den kontrakten med foreldrene dine, var fordi jeg trengte et nytt privat kjøleskap - blodbank om du heller foretrekker det. Dere dør jo så fort. Vet du forresten hva et privat kjøleskap betyr i min ordbok?" spør han. Jeg kniper bare leppene hardere sammen, nekter å svare på det der. Noe som får han til å humre. "Jeg tar det som et nei, så la meg forklare; et privat kjøleskap i min ordbok betyr at om jeg har lyst på blod, kan jeg bare gå rett bort til deg - altså mitt private kjøleskap - og forsyne meg selv med alt det blodet jeg ønsker."
En svær klump dukker opp i magen. Den lille matlysten jeg hadde igjen fordufter. Jeg skyver vekk tallerkenen der det fortsatt ligger en og en halv skive, før jeg reiser meg opp. Stryker ut foldene på kjolen. "Hvor vil du at jeg skal begynne?" spør jeg bare mumlende med blikket festet på alt annet enn han.
"Det velger du helt selv, bare du går med dette i stedet for den rosa kjolen og genseren som du går med nå."
Jeg blunker kort og løfter blikket. Sperrer opp øynene av det jeg ser. Han holder nemlig frem en kort, sort maidkjole med et hvitt blondeforkle rundt livet der det er en hjerteformet lomme i midten, et par med like sorte knestrømper, og den hårpynten som pleier å være med til et slikt antrekk. Rister raskt på hode mens jeg tar armene stramt i kors foran brystet. "Det der kan du bare glemme. Jeg nekter å sprade rundt i det… det… horeantrekket der mens jeg vasker, bare for at du skal få deg et lite show", sier jeg bestemt. Kan kjenne varmen i kinnene av tanken på å gå med det der.
"Du gjør som jeg sier om du da ikke vil få juling først", knurrer han.
Jeg biter tennene sammen i irritasjon. Både over hvilken drittsekk han er, og for at jeg skal være så innmari redd for han at jeg så vidt tørr å gjøre noe som helst. "Greit, greit", mumler jeg mellom sammenbitte tenner, og river maid antrekket ut av grepet hans.
"Flink jente", gliser han. Han må virkelig få orden på de humørsvigningene. Er jo verre enn meg når jeg har PMS.
Det frister å bare sende han et stygt blikk, men jeg er redd for at han skal bli sint igjen, så jeg bare går i en helt tilfeldig retning - aner jo ikke hvor badet er. Har heller ikke tenkt til å spørre han.
En lav, irriterende latter kommer fra han. "Du går litt for langt, søta. Badet er to dører til høyre for soverommet ditt."
Jeg blunker kort. Rynker nesen litt når han kaller det kottet for mitt soverom. Det kan jo ikke kalles for et soverom en gang! I hvert fall ikke med den størrelsen og alt det skrotet. Selv om man putter den tynneste madrassen man kan finne inn der, vil det fortsatt være kun et kott. Men jeg sier ingenting nå heller, bare snur meg rundt på helen og går i den riktige retningen denne gangen. Må virkelig anstrenge meg for å ikke slenge igjen døren når jeg har kommet meg inn.
Motvillig bytter jeg ut den rosa kjolen med blondekrage til det dumme maid antrekket han Leonardo fyren tvinger meg til å bruke. Rynker pannen når jeg ser meg selv i speilet etterpå. Jeg ser jo mer ut som et ludder enn en stuepike. Dette får meg til å skjære en missfornøyd grimase. Jeg trekker ned kjolen litt - den må jo være i størrelsen smal. Kunne like gjerne vært en genser nesten. Skjærer en ny grimase når det ikke hjelper noe særlig å trekke den ned, for med en gang jeg kun retter ryggen, glir den opp igjen. Med et irritert sukk går jeg ut av badet mens jeg forgjeves fortsetter å prøve å dra kjolen lengre ned. Stopper når jeg er foran skinnsofaen der Leonardo ligger henslengt. Glimtet han får i øynene når han ser meg, og det perverse gliset som brer seg utover leppene hans, får meg med en gang til å bli varm i kinnene. Jeg ser raskt vekk og kniper sammen leppene. Føler meg så utrolig patetisk.
"Nei men, hvem skulle trodd at pusekatten faktisk kan se sexy ut", humrer han. Kan føle blikket hans på meg, men mest på de lange beina mine, noe som får meg til å rødme enda mer.
"Jeg har faktisk et navn", hveser jeg. Tar armene i kors.
Han sukker kort. "Vet du hva? Du må virkelig smile litt, søta. Man er alltid penere når man smiler - de fleste i hvert fall", flirer han og stryker meg over kinnet
Jeg rykker til av både berøringen og det at han plutselig står foran meg. Tar raskt noen skritt vekk fra han. "Jeg heter Rube, ikke søta eller pusekatten", sier jeg mellom sammenbitte tenner. "Og jeg hadde nok begynt å smile om du lot meg gå."
En latter som er så kald at jeg mister all varmen i kroppen, kommer fra han. "I drømmene dine kanskje", flirer han, før han vifter meg vekk med hånden. "Men begynn å vask nå. Det er ikke sikkert at du vil overleve lenge nok til å ta hele huset om du ikke begynner snart", fortsetter han. Legger til det siste med et ekkelt glis.