T A Y L O R
Dagen etter, er jeg skråsikker på at det aldri skjedde. Kanskje alt bare var en merkelig drøm. Kanskje jeg bare så for meg alt sammen. Kanskje tapet av Madison virkelig har gjort meg gal.
Så derfor, når jeg ser bilen hans på vei til skolen, lar jeg den kjøre rett forbi, uten å kaste et blikk på den.
Men en del av meg vet at det skjedde. Og den delen, ser på den velkjente bilen hans og tenker Hvorfor plukket du meg ikke opp? Hvorfor kjører du videre?
Men jeg rister det vekk, forteller meg selv at jeg drømte alt sammen, og ignorerer det faktum at han svinger inn til venstre, som bare kan bety èn ting: han kommer på skolen i dag.
Han har gått på skolen i en uke allerede, men likevel har han knapt vært der i noen timer. Selv noen av lærerne har sluttet å lese ham opp når de spør om alle er her. Jeg tror ikke han har vært i en eneste historie-time før. Derfor er det ingen sjanse for at han kommer dit i dag.
Utenfor klasserommet, blir det bekreftet. Jeg vet ikke om jeg er skuffet eller glad for det.
Jeg setter meg på den samme pulten jeg alltid sitter ved, bakerst i klasserommet ved vinduet. Deretter drar jeg frem skriveboka mi, som ikke er fylt med noe annet enn tegninger. Jeg strekker meg etter en blyant, og med musikken i ørene starter jeg å lage små kruseduller i boka, og forbereder meg på å rope "JA" når mitt navn blir nevnt.
Som vanlig, hopper Herr. Owens over Ashton's navn. Ingen stusser noe særlig over det, før dørhåndtaket presses ned og inn kommer han.
Med sorte, stramme jeans, en svart band-t-skjorte, og en flanellskjorte knytt rundt livet. Alle hoder fryser sjokkert på ham, der han står og deltar i historie for første gang noensinne.
"A.. Ashton?" Stammer læreren, og ser forvirret mot gutten. Ashton kaster ikke en gang et blikk på ham. Læreren trekker på skuldrene og huker ham av listen. Jeg sitter og nistirrer i pulten, og lurer på hvor han setter seg. Det er ikke mange valgmuligheter igjen. Enten på den ledige plassen i andre enden av klasserommet, eller... Ved siden av meg.
Alle følger spente med, selv læreren, idet Ashton vandrer selvsikkert ned til enden av klasserommet, trekker ut stolen ved meg, og slår seg ned. Så ser han raskt på alle sammen, mumler "Hva faen glor dere på?" og alle snur seg livredde rundt og blir plutselig oppslukt av noe annet.
Jeg merker hvordan hele men spenner seg, og prøver å fokusere blikket på skriveboka mi.
Læreren starter å fortelle oss om Bismarck og den franske revolusjonen, og Ashton sier ikke et ord. Det ser ikke ut til at han følger med, heller, men så er bare det at han er her et enormt fremskritt. Jeg kan bare tenke meg samtalen Herr. Owens vil ha på lærerværelset etter dette.
Og da timen er ferdig, har vi fremdeles ikke sagt så mye som et hei. I det sekundet ringeklokka ringer, reiser Ashton seg og forsvinner ut av rommet. Litt forvirret pakker jeg sammen sakene og går samme veien ut.
Fokusert på å ikke miste bøkene mine utover gulvet, legger jeg nesten ikke merke til at jeg nesten kolliderer i Connor på vei mot skapet mitt. Jeg skvetter til, står et øyeblikk og sjonglerer som en klovn på et sirkus, før jeg vinner kontrollen tilbake igjen og slipper ut et pust jeg ikke var klar over at jeg holdt inne.
"Connor," mumler jeg, nesten overrasket. "Du holdt på å skremme vettet av meg."
Han smiler litt blygt, og vipper frem og tilbake på tærne, som er et tegn på nervøsitet om jeg ikke tar helt feil. Håret er nylig vasket og har en svak duft av sjampo.
"Taylor... Tay... Kan jeg kalle deg Tay?" Sier han, og biter seg i leppa. De blå øynene stirrer intenst på meg. Jeg rynker brynene.
"Eh, du kan vel det..?" Mumler jeg til svar. Ansiktet hans lyser opp.
"Så, du vet det naturfagsprosjektet?" Spør han, og med ett slapper jeg mere av. Han vil selvfølgelig bare ha noe. Ikke det at jeg er en ekspert innen naturfag, men med tanke på at han omgås folk som Ashley, kunne han gått til en ape og fremdeles fått mere hjelp enn fra dem.
"Presentasjonen?" Svarer jeg. Han nikker.
"Nettopp."
Jeg fortsetter å gå mot skapet mitt, og han følger hakk i hæl. Jeg setter i gang å fikle med låsen for å få den opp, men selvfølgelig nekter den som alltid. Connor strekker seg ut og røsker lett i den, og med et vrak løsner den og åpner seg.
Jeg sender ham et takknemlig smil, før jeg dytter bøkene mine inn. Hele stemningen er så klein at jeg nesten savner middagspraten med foreldrene mine. Folk pleier vanligvis ikke snakke med meg. De snakker med de jeg omgås med, og dermed blir jeg på magisk vis en del av samtalen.
"Trenger du hjelp?" Spør jeg, og snur meg endelig mot ham så jeg kan se ham tydelig. Han er av den feilfrie typen. Den som bruker manneparfyme og en haug hårgelè. Vanligvis ville jeg ha ristet på hodet av det, men et eller annet med Connor fikk det bare til å.. Stemme. Connor er bare feilfri.
"Kan du ikke spørre partneren din?" Foreslår jeg. Prosjektet er et samarbeidsprosjekt, hvor to partnere skal holde foredrag om et bestemt tema innen de første fem kapitlene i boka. Læreren gjør det samme hvert år, så elevene har nesten bare begynt å ta det som en selvfølge.
Han biter seg i leppa, noe som får ham til å ligne et barn. Jeg hever et øyenbryn spørrende.
"Nei, eh... Det er det som er problemet," begynne han. "Jeg har ikke noen."
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er overrasket. Av alle menneskene på hele planeten, skulle man tro at Connor ville være den første som fikk seg partner. Han er en sånn alle-må-like-meg-person. En som er snill mot absolutt alle. Den typen som kan finne på å jobbe frivillig på et gamlehjem og lage minnebøker for de eldre, eller like så greit slår av en samtale med personen i nabobåsen når han er på do.
"Okay..." Mumler jeg, forvirret over hva dette har å gjøre med meg. Å finne seg en partner er en av de minste problemene for en som Connor.
Han fortsetter å vippe frem på tærne, noe som gjør meg en smule nervøs.
"Jeg lurte på om du ville samarbeide med meg?"
Wow, dette er så klisjè😂 I'm so unoriginal
Jaja, vote and comment så jeg kommer i litt julestemning her😂❤️