T A Y L O R
Jeg velter i ordene og hodet føles helt tomt for ting å si. I stedet blir jeg bare stående og stirre på ham i ren og kjær frykt, oppriktig redd for ham.
Måten han står lent mot dørkarmen, med en røykpakke stikkende opp fra lomma på de stramme, sorte jeansene, får meg til å ynke meg. Antageligvis fordi selv om han er en total drittsekk, ser jeg nå hva Ashley mener med hot.
Og jeg liker det ikke.
"Sorry... Det... Det var Madison's rom." Presser jeg frem.
I et øyeblikk blir øynene mykere, og ansiktet hans ser plutselig så medlidende ut. Så rister han det av seg, og øynene er kalde som is.
Han sier ikke et ord.
I stedet sprader han inn i rommet, plukker opp mobilen og ser ikke ut til å lese meldingen en gang før han kaster den på senga.
Og det er nå jeg gjør den største feilen i hele mitt liv.
Jeg spør ham hvem Luke her.
Men i stedet for å klikke og give løs på meg som jeg forventet at han skulle, smiler han. Men smilet er så falskt og så smertefult at han er nødt til å merke det selv også.
"Han er - var - en venn av meg."
Jeg hever et øyenbryn.
"Var?" Gjentar jeg, og han trekker på skuldrene.
"Vi vokste vel bare fra hverandre. Bokstavelig talt." Han ler. "Han bor i Australia."
Jeg nikker, fremdeles med skjelvende bein. Han kan umulig ha glemt at jeg slo et matbrett i hodet på ham.
Deretter fisker han frem en sigarett fra lomma og fører den opp til munnen, før han tenner den med en lighter. Den flammer opp, før det går over til en liten gnist i enden.
Jeg himler med øynene.
"Jeg kan ikke tro at du gjør det der." Kommenterer jeg.
Han hever et øyenbryn. Et smil ser ut til å konstant være plassert på leppene hans, men øynene er konstant triste.
"Vi er vel alle avhengige av noe," sier han.
Jeg rister på hodet. Jeg har aldri i mitt liv vært avhengig av noe som helst. Og det er nøyaktig det jeg forteller ham.
Han trekker inn giften med et smil plassert på leppene.
"Sikker? Det ser ut som du var ganske avhengig av den jenta som døde."
Jeg rykker til idet han nevner henne. Øynene mine leter etter tegn på at han angrer på det han sa, men han står like avslappet, like selvgod.
Straks minnes jeg på hvorfor jeg hater ham.
"Jeg håper du vet hvor stor drittsekk du er," Mumler jeg idet jeg spaserer mot døren.
Og akkurat idet den lukkes, selv om det kanskje ikke var ment for mine ører, hører jeg ham si:
"Tro meg, det vet jeg."
Utrolig kort kapittel, sorry😕
Meeen vi ble vel litt mere kjent med Ashton nå da. I guess.
Ikke glem vote and comment❤️