~Bree~
Jeg skvetter til, og snur meg mot hvor latteren kom fra. I hjørnet av rommet mitt står det en mørk skikkelse, og jeg kjenner jeg fryser. Jeg har genseren beskyttende over overkroppen min, men ettersom den har krøllet seg litt, når den ikke lenger ned enn til trusa mi. Jeg kan føle blikket til skikkelsen gli nedover kroppen min, og hjertet mitt holder på å hoppe ut av brystet mitt.
Hvem faen er det?
Den mørke skikkelsen står lent mot den ene siden av veggen, og jeg kan føle det stikkende blikket hans granske meg fra topp til tå. Jeg føler en trang for å hyle, men halsen har låst seg. Jeg får ikke frem et ord. Halsen trekker seg sammen, og jeg kjemper for å få puste.
Skikkelsen begynner å bevege på seg, på kurs mot meg. Å herregud. Den selvsikre gangen minner meg alt for mye om noen. Jeg gjenspiller den mørke latteren i hodet mitt igjen, og det kan ikke være noen andre enn han.
"Du har digg kropp," hvisker han hest. Modell-ansiktet hans kommer mer og mer til syne, og det samme gjør sinnet mitt. Hjertet banker ikke lenger av frykt, men av sinne.
Han kommer nærmere og nærmere meg, helt til han står en halv meter unna meg. Han stirrer meg i øynene, men nå og da lar han øynene gli nedover på leppene eller kroppen min.
"Snu deg," sier jeg så behersket jeg kan, og det ender opp med at jeg hørtes redd ut.
"Snu meg? Er du så gal etter meg at du ikke kan se på ansiktet mitt, engang?" erter han. Den mørke stemmen hans henger igjen i rommet, og jeg kjenner at jeg blir litt redd for at noen skal høre han.
"Snu deg," sier jeg igjen, denne gangen sint. Jeg gir han mitt mest dødlige blikk. Han hever øyenbrynene og smiler skjevt. Han holder hendene opp på hvert sin side av hodet, som et tegn på overkastelse. Han snur seg sakte rundt, og jeg lar meg selv flytte blikket på ryggen hans. Man kan nesten se musklene igjennom den svarte tskjorta han har på. Hvor ofte trener han, egentlig?
Jeg trer kjapt på meg nattgenseren min. Jeg skjelver i hele kroppen, mest fordi han nettopp så meg i undertøy. Ingen andre gutter enn brødrene mine har stt meg i undertøy før, og dette ble alt for kleint. I tillegg til dette er je gveldig usikker når det gjelder kroppen min, men det at Blake sa den var digg er jo noe positivt.
Ikke sant?
Han står fortsatt snudd rundt, og han ser veldig tålmodig ut der han står. Jeg puster tungt ut før jeg dytter han hardt i ryggen. Akkurat som stein. Jeg forventet at han minst skulle ta noen skritt for å gjenvinne balansen, men han rørte seg så vidt. Det eneste han gjør er å snu seg rundt med et lekent uttrykk i ansiktet.
"Hva faen er det du gjør her?" hveser jeg, passer på at jeg ikke snakker for høyt. Nok engang lar han blikket gli ned på kroppen min.
"Du har fine bein," mumler han.
"Svar på spørsmålet mitt, din perverse gris."
Han ler en lav latter, og jeg kan se han morer seg. Perletråden som han kaller tennene sine vises, og jeg lurer på om han noen gang har hatt regulering. Jeg kan ikke huske at han har hatt det noen gang, men hvem har så rette tenner uten å få justering på dem?
"Jeg gjorde det bra på prosjektet og jeg har heller ikke banket opp noen. Derfor tok jeg meg selv til rette og klatret opp hit så jeg kunne få se deg i undertøy. Det var det som var avtalen," brummer han.
Å, nei. Jeg hadde helt glemt avtalen. Jeg prøvde å lure han, slik at han skulle gjøre arbeidet og ikke banke opp noen, ved å si at han skulle få se meg i undertøy. Jeg mener, jeg hadde aldri tenkt til å la han se meg i undertøyet mitt, det var bare noe jeg sa.
Men selvfølgelig hadde han husket på avtalen.
"Du kan ikke bare klatre opp til rommet mitt for å se meg i undertøy. Du kan havne i fengsel om jeg ringer politiet, du vet det, ikke sant?" Jeg smiler truende.
"Det gjør du ikke uansett."
"Å, nei? Vi får se på det," skremmer jeg, og tar mobilen min som ligger på nattbordet. Jeg ser en rykning i kroppen hans, og øynene ble plutselig enda mer kalde. Han kommer grasiøst mot meg. Han legger hendene sine på hoftene mine, og genseren min blir datt litt lenger opp. Han biter i underleppa si idet han ser på leppene mine, og gir meg et blikk fylt av begjær. Jeg svelger hardt, og prøver så godt jeg kan for å ikke la meg selv falle for triksene hans.
Men han er så vakker. Dette er sikkert noe av det vanskligste jeg har opplevd.
Før jeg reagerer, snapper han mobilen ut av hånden min og flytter seg tilbake hvor han sto. Han holder den høyt opp i lufta. "Du blir alltid så distrahert av meg, Bree," erter han. Nå kjenner jeg sinnet boble opp i meg. Nok engang distraherte han meg med de fortryllende øynene og de deilige leppene.
"Gi meg den," raser jeg og går med raske steg mot han. Han står fortsatt på samme sted, med et lurt smil om munnen.
"Aldri."
"Bare fordi du har gått igjennom mye dritt, betyr ikke at du har rett til å oppføre deg slik," plumper det ut av meg. Jeg vet godt at jeg ikke burde sagt det, hvertfall ikke i denne situasjonen, men sinnet mitt tar over. Øynene hans mister all slags form for følelser, og erstattes av to kalde, mørke hull. Han smiler ikke lenger, tvert imot - munnen hans er som en strek.
"Du har faen meg ikke peilig på hva jeg har gått igjennom," hvisker han kaldt tilbake. Han senker hånda han har mobilen i ned, men han gir den ikke til meg. Han holder den med et fast grep, selv om hånda ligger slapt ned om siden hans.
"Jeg tror jeg har litt peiling," hvisker jeg tilbake. Hvorfor hviskingen oppsto, aner jeg ikke. Kanskje det er litt mer dramatisk? "Jeg vet om det som skjedde med moren din. Og hva du prøvde å gjøre mot deg selv-" jeg svelger hardt og avbryter meg selv. Der ble bomben sluppet. Han hadde ikke peiling på at jeg visste om alt det der, og det at jeg sa det på denne måten var vel ikke den beste metoden. Blikket hans raser opp i flammer, og han knytter nevene. Satan ville vel blitt sjalu over hvor sint Blake ser ut.
Han kommer raskt mot meg, og jeg kjenner hjertet gjøre et bykst. Han stiller seg rett ovenfor meg, bare noen centimeter med luft imellom oss. Om vi begge bare lener oss litt inn, så-
"Hvor faen har du hørt det fra?" hveser han. Det varme pusten hans treffer ansiktet mitt, og duften av peppermynte og nybrygget kaffe oppstår igjen. Varmen fra kroppen hans kobles med min, og jeg føler vi er bundet sammen - selv om vi ikke rører hverandre. Lurer på om han føler det samme.
Sikkert ikke.
"Jeg har mine kilder," mumler jeg så modig jeg kan. For en ræva ting å si til en som ikke klarer å styre sinnet sitt. Herlig jobba, Bree! Du kommer nok til å bli drept, men herlig jobba!
Han fnyser. "Jeg skal finne ut hvem som sa det til deg, og jeg sverger - de skal lide. Det samme med deg," hvisker han. "Du har null peiling på hvordan det er å miste noen," avslutter han med en gnistrende sint stemme. Han ser meg i øynene, og muren som skjuler alle følelsene hans har bygd seg opp igjen. Jeg som hadde fått han til å le og smile. Det er veldig sjeldent man ser Blake Holland smile.
Jeg kjenner den siste setningen han sa stikke dypt i hjertet mitt. Du har null peiling på hvordan det er å miste noen.
Hvordan kan han si det, når han vet godt at jeg har mistet faren min? Han er kanskje ikke død, men han er som død for meg.
"Faren min valgte å gjøre det han gjorde mot oss. Han valgte alkoholen framfor oss. Han valgte å ikke prøve å ta kontakt med oss i fengselet. Din mor valgte ikke å forlate deg som min far valgte å forlate oss. Du har ingen rett til å si det der, og det at du i det hele tatt tenker sånn gjør meg kvalm," hikster jeg fram. Jeg gråter nesten aldri, men jeg kjenner tårene presser på nå.
"Det faen meg ikke det samme. Du ble aldri så jævla deprimert at du trodde den eneste utveien var døden," freser han. "Du taklet det fint, for han slo deg ikke mer. Du var lettet."
Og det er sant. Jeg var lettet da han havnet i fengselet. Selvfølgelig var jeg jo trist for at han ikke var hjemme lenger, og at jeg ikke hadde en normal far - men jeg var lettet. Jeg svelger hardt og ser kjapt ned på gulvet. Jeg hviler blikket på føttene hans, i håp om at han forsvinner herifra.
Han beveger leppene sine mot øret mitt, og jeg fryser. Han gjør ikke dette på en forførerisk måte som han bruker å gjøre. Han lener seg skarpt inn, og rører meg så vidt. "Akkurat," hvisker han sakte. Også forsvinner han. Forsvinner ut vinduet, som en fugl. Han lot meg nok en gang stå igjen med hjertet i halsen, øynene tårevåte og tankene fokusert på én ting - han.
*
Helt ærlig så er ikke fester og store sammenkomster noe for meg. Jeg liker meg best hjemme i senga mi, enten med venner eller med en god bok. Det er en perfekt lørsdagskveld for meg. Okei, det er den perfekte kvelden uansett hvilken dag det er. Hver gang Liv spør om vi skal sjekke ut noen fester, begynner vi begge å le. Vi vet begge at det ikke er noe for oss, og at vi egentlig bare burde holde oss hjemme. Og det har vi gjort også, men idag blir det annerledes.
Du skjønner, Jenny ringte meg istad. Samtalen gikk omtrent sånn her:
"Bree? Har du hørt at The Supernova er åpent ikveld? Fyfaen, vi må dit!"
"Hva i helskotten er The Supernova?"
"Åja, stemmer. Lexie dro oss alltid med på slike klubber. Tenkte ikke på at du ikke har vært der før."
"Klubb? Som i nattblubb?"
"Ja! Det er den råeste nattklubben i hele byen! Det kommer til å bli rått! Du må være med! Ringte Liv istad, og hun var med. Du kan ringe Sebastian, ikke sant?"
"Er ikke særlig glade i slike klubber, tror jeg stå-"
"Ikke faen som du står over. Du skal være med. Basta. Jeg og Liv kommer til deg om en time, så begynner vi å ordne oss. Ring Sebastian! See ya."
"Men-"
Også ble jeg avbrutt av at hun la på. Det endte opp med at jeg skjerpa meg, og ringte Sebastian. Uheldigvis var han hos besteforeldrene, så han kunne ikke være med. Han hørtes skikkelig lei seg ut over mobilen, og han kommer nok til å overbevise meg til å dra han med til en annen fest senere. Yeah right.
Så det var sånn jeg, Liv og Jenny endte opp her til meg, i dette sekund. Vi står nå og krøller håret, sminker oss, prøver på kjoler og synger til sanger som foreldrene våre hater at vi hører på. Jenny tvinger meg til og med til å gå med noe annet en concealer og maskara, også! Jeg må innrømme, jeg ser penere ut med litt pudder og bronzer, men det er veldig uvant.
Jeg må fortsatt ha på bandasje, men denne gangen bruker jeg bare et stort, hudfarget plaster - da synes det ikke like mye. Selvfølgelig, folk ser jo at jeg har skadet meg, men herregud - samma det. Det er sikkert ingen som bryr seg om det, engang.
"Du ser ut som en modell, Bree. Fyfaen!"
Jeg ler og tar enda en sving rundt i den halvlange, røde kjolen jeg har på. Jeg har fått låne den av Jenny, og den er mildt sagt superfin! Fra midja og opp til halsen er den tettsittende, men fra midja og ned til lårene er det løst. Det henger et slør rundt, og på baksiden er sløret litt lenger enn på forsiden.
"Jeg hater de korte, tettsittende kjolene alle jenter bruker nå til dags," kommenterer Jenny og ser fornøyd på seg selv i speilbildet. Hun har på seg en kjole som ser ganske gammeldags ut. Den er blå på overkroppen, men skjørtet og kragen er hvit (+ ruter.) Jeg ville aldri ha kledd den kjolen der, men Jenny rocker den. Hun ser fantastisk ut!
Og det samme gjør Liv, med sin supersøte gule kjole. Den har en sløyfe på magen, og hun ser ut som en hårmodell der hun står med det lange, lyse håret sitt og den råfine kjolen.
Jeg setter håret opp i en høy hestehale, og lar krøllene lege sitt eget liv i den. Det ser ganske kult ut, egentlig. Både Liv og Jenny har krøllete hår, men de har latt det henge over skuldrene. Det nydelige, lange svarte håret til Jenny er lagt bak på ryggen, og hun har tatt håret bak ørene.
Vi stiller oss opp sammen foran speilet, og smiler fornøyd til hverandre.
"Vi kommer til å rocke stedet," ler Jenny og klemmer oss hardt. Både jeg og Liv blir litt sjokkerte, men klemmer henne fort tilbake.
"Så du er en klemmer, hva?" gliser Liv. Jenny ser kjapt på meg, før hun ser tilbake på Liv.
"Det er bare det at vi ikke klemmer så ofte," sier jeg og klapper henne på skulderen.
"Å ja. Heh, i gjengen til Lexie klemte vi hverandre hele tiden. Har fortsatt noen vaner hengende igjen på meg," humrer hun og sjekker klokka på mobilen sin. "Vi må dra nå, jenter," hviner hun. Hun tripper ut på de blå ballerinaskoene sine, med meg og Liv hakk i hæl.
"Brødrene dine er sykt kjekke," flirer Jenny og ser uskyldig bort på meg. Jeg skuler fort bort på henne, før jeg ser tilbake på veien.
"Ikke prøv deg, engang. De har begge kjærester," sier jeg lattermildt. Jeg dytter henne litt i skulderen. Liv synes også at de er kjekke, hun sier det til meg hver gang hun ser dem.
"Ha øynene på veien, du," ler Liv fra baksetet. Hun retter stadig på kjolen sin, og det ser ut som hun er veldig stressa.
"Ta til høyre så er vi framme," sier Jenny så, med litt spenning i stemmen.
Jeg gjør som hun sier. Jeg svinger til høyre, og kjører rundt 500 meter. Et stort hus med digert neonskilt på, hvor det står: "The Supernova" kommer til syne, og jeg ser mange folk stå utenfor. De har enten en drink i hånda, kliner med noen, snakker med noen, sjangler rundt eller står lent mot veggen - alene. Jeg tenker meg at jeg kommer til å bli en av de som står alene, ettersom jeg hater partymusikk og jeg drikker ikke.
Eller kanskje jeg ikke blir en av dem? Jeg trenger noe som kan holde tankene mine unna Blake, og dette er egentlig helt perfekt.
En bok ville også vært perfekt, men dette får gå.
Jeg parkerer på en ledig plass, og trer så grasiøst og feminint ut av bilen som mulig. Det var nesten så jeg tryna. Jeg retter litt på kjolen før jeg titter over på Jenny og Liv, som står spent og ser på klubben.
"Klare, jenter?"
--------
tror dette kapitlet ble litt kjedelig, men jaja
neste kapittel blir veldig dramatisk, så gled dere!