Alt surret seg rundt hodet mitt. Felix kunne da ikke være min barndomsvenn? "Du kødder nå, sant?" spør jeg med håp i stemmen. "Er ikke det hyggelig å endelig møte han da?" spør pappa glad. "Ikke når han er, adreledes." mumler jeg usikkert. "Hva sa du jenta mi?" spør den hyggelige kjerringa, i mine øyner er hun en hyggelig kjerring, moren til Felix. "Jeg sa: jo, veldig koselig!" smiler jeg så falskt og oppmuntrende jeg kan.
Felix kom ut av doen. "Dn, gå opp på rommet ditt." smiler mamma når hun merket at jeg kjedet pisset ut av meg. Humøret spratt opp til tusen og jeg nærmest fløy opp fra sofaen.
Jeg skulle til å løpe opp trappene, men orda jeg ikke ville høre ble sakt. "Ta med deg Felix også,". Felix kom stormende bak meg og løp rett forbi meg. Jeg løp like etter. "De er allerede ganske gode venner ser jeg," hører jeg moren til Felix si på vei opp. Tro meg kjerring, det er vi ikke.
"Her er rommet mitt.." sukket jeg. Han tok et skritt lengre inn, etter to sekunder hoppet han i sengen. "Pass på, herregud." jeg himler med øynene mot han, og han flirer. "Jeg skjønner bare ikke hvordan vi har er barndomsvenner." sier jeg oppgitt. "Jeg fatter ikke at du er SandyG!" sier jeg oppgitt, igjen.
"Jeg fatter ikke at jeg var forelska i deg da vi var 4år.." mumler Felix. "Du hva?" jeg begynner å le. "Jeg sa, jeg var forelska." sier han mer bestemt. "Jeg var også forelska i deg," flirer jeg og kaster meg i senga jeg og. "Var du?!" spør han sjokkert. "Ja, jeg var," sier jeg i samme tone som han sa det i stad. "Du er heit da," gliser han. "Dust.." sukker jeg lavt.
Tror dere Felix storm forelsker seg i Dn, igjen? Isac kommer med i historien i neste del:)
Kommenter og vote for mer!