Jeg lente meg fra kysset og Felix snudde seg. Skuffelsen båret seg inni meg. "Dn, jeg må si noe ganske viktig." sier han bestemt. "Du skjønner, jeg liker deg ganske mye og sånn.." starter han.
Lykken startet å spre seg i meg, men den sluknet ganske så raskt da han fortsettet å prate; "Men blir jeg sammen med deg, er ryktet mitt ødelagt. Jeg blir sikkert kalt pedo og greier," jeg kjenner jeg blir selv sur, og skuffet.
"Du er eldre enn meg i bare et jævla år! Og hvorfor skal vi bry oss om andre? Du lot meg føle meg så spesiel, at jeg var den eneste. Selv om du har kjæreste!" startet jeg med.
"Du kysset meg, og sa rett etter at det betydde utrolig mye for deg? Hva er problemet ditt egentlig?" han ble satt ut. Og så litt sjokkert ut. Han skulle til å åpne munnen å prate, men jeg avbrøt han.
"Du er en idiot! Verden dreier seg ikke om deg Felix, det gjør det faen meg ikke! Vet du hva? Jeg skulle ønske jeg hørte på Marthe, og aldri pratet til deg!" jeg så han dypt inn i øynene, ikke kjærlig som jeg alltid gjør, men sint og ufølsomt.
Plutselig snudde han seg og løp. Bare, løp. Jeg ble sur, enda mer sur. Det er jo nesten umulig! Bare snu seg og løpe fra sine problemer! Tydeligvis er han ikke så tøff i trynet som da han mobber folk, pyse..
-------
Jeg hadde kommet meg trygt hjem i går og nå satt jeg og så ut vinduet og inn på Felix sitt rom. Det var ikke en eneste sjel å se på der, det var helt mørkt. Inn døra kom plutselig moren til Felix gråtende med faren like etter som trøster henne. Hun braser bort til skapet hans og lukter på klærne hans.
En tanke flyr i gjennom hue mitt; Er Felix død?!
Ja, 'hva tenker du på Dn?!', men hva ellers skal jeg tenke når jeg så det jeg så?
Jeg løp raskt ned og kledde på meg. Mamma og pappa så sjokkerte på meg. "Jeg kommer straks tilbake, lover!" roper jeg og styrter ut døra. Jeg løp over til Felix sitt hus i full fart og nesten rev ned døra.
"FELIX?!" ropte jeg inn andpustet. "Dn? Kom her," hørte jeg faren til Felix si oppe fra. Jeg løp opp og han så på meg. "Felix, han.. Han har rømt." sier han på gråten.
"Alt er din feil! Du gjorde dette mot Felix! Vet du hvor mange ganger Felix har pratet om deg?! Din dumme dritt! Han elsker deg, hvor har du fått alt den selvrespekten fra?! Du lot gutten min rømme.." moren startet med å rope til meg.
Hun dyttet meg langs gangen. "Alt er din feil," hulker hun igjen og dytter hardere. "Kjersti, nok!" roper faren til Felix. Men det var til ingen nytte.
'Alt er din feil.'
Nei, der var hans feil, han såret meg!
'Du lot han rømme!'
"Ååh!" ropte jeg rett ut. "Gi faen alle sammen!" ropte jeg igjen. Jeg braste ned trappa og ut huset. En enslig tåre randt ned skinnet mitt. Jeg så meg rundt. "FELIX?!" ropte jeg gråtkvalt. "FELIX?!" gjentok jeg og løp rundt de mørke gatene.
Yup, enjoy:)
Pam pam PAAAM
