Outsider

Vi går hjemover alle sammen. Sofia, Ida, Gunn, Kristin og meg. Vi skal alle sammen til Kristin. Luften er kald og det blåser, det er is på bakken og noen steder har det kommet snø. Det er desember, men det er ikke så kaldt enda. Jeg går i votter og lue. Jentene går foran meg, det pleier alltid å være sånn. Gunn helt ytterst til høyre, Kristin ved siden av, Sofia, og så Ida ytterst på venstre side. Jeg går bakerst. Alltid. Nå kommer den vonde klumpen tilbake. Jeg ser opp på himmelen, ingen skyer å se. Klumpen kommer alltid når jeg tenker på at jeg egentlig ikke er en del av gjengen, jeg er alltid siste valget. Klumpen vokser. Jeg må alltid spørre om å være med, mens alle de andre blir invitert. Det kommer tårer i øynene mine, det dogger for synet mitt, og jeg tørker dem fort vekk. Den vonde klumpen sprer seg i kroppen min.

-Det blir jo kjempegøy da! Kristin hopper litt opp og ned.

-Hva da? Jeg må rope litt for å overdøve latteren fra jentene. De snur seg. 

-Vi skal alle overnatte hos Gunn. Sier Sofia. Jeg kjenner en vond følelse. Jeg er ikke invitert, jeg kjenner at alle øynene presser meg ned. Det er som om de alle er kjemper og jeg er en liten dverg. -Kan jeg bli meg. Jeg sier det i en lav og skjelven tone. Jeg har kjent Gunn helt siden vi var to år, men etter at vi møtte Kristin og Sofia ble alt annerledes. Etter hvert kom Ida, så ble jeg bare dyttet helt ut av gjengen, men jeg har jo ikke andre venner, de er jo de ekte vennene mine. Er de ikke? -Ehhmm, mamma sier jeg bare kan ha tre jenter som kan sove over hos meg. Gunn ser meg ikke inn i øynene, jeg vet at hun lyver. De vil bare ikke ha meg med, det vil de jo aldri. Vi går videre. Latteren fra jentene gjør vondt i ørene, jeg får vondt i hode av å høre på dem ha det så gøy uten meg. Jeg tar fram øreproppene og setter dem i ørene, det er jo ikke sånn at de kommer til å snakke med meg akkurat.

Jeg er hjemme, jeg ringer Anne og spør om hun vil finne på noe. -Jeg kan ikke, jeg skal på overnatting med Ida, Sofia, Gunn og Kristin. Jeg sier ikke hade en gang, jeg bare legger på. Det prikker i fingertuppene, jeg kaster telefonen inn i veggen. Tårene begynner å renne på, deg gjør så vondt, tårene er som kokende vann mot huden min. De bare renner og renner, og jeg bare føler mindre og mindre. Jeg kler av meg og går inn i dusjen og skrur den på, vannet renner på. Jeg kjenner at jeg er så sur og så lei meg, hvorfor? Hvorfor vil de ikke ha meg med? 

Det blåser, jeg ser på dem fra bak et tre. De ser meg ikke. Jeg tar på meg finlandshetta og tar hetta over hodet. Klokken er 21:25. Det er mørkt, men det skinner fra knivbladet som jeg holder i hånden. De leker gjemsel. Jeg hører at Gunn teller. Hjertet mitt banker, det dunker så jeg hører det. Det er ikke fordi jeg er stresset, men jeg kaldsvetter fortsatt. Jeg må gjøre det. Det er eneste mulighet at Gunn blir venn med meg igjen. Jeg er kald på hendene. Så går stille mot boden der Kristin gjemmer seg. Jeg er litt skjelven i hendene, så hører jeg at noen ler bak boden. Jeg løper bak, jeg har hevet hånden med kniven i. Jeg ser rett inn i de oppsperrede øynene til Kristin. Jeg venter ikke et sekund en gang, med full kraft slår jeg ned med hånden.

Jeg skrur av det varme vannet fra dusjen. Så går jeg ut og blir truffet av kald luft, jeg tar håndkle fort rundt meg. Telefonen min ringer. Det er Gunn. -Hallo? Sier hun inn i telefonen. -Hva skjer? 

-Jeg lurte på om du ville bli med på overnattingen allikevel? Vi tenkte at det var litt frekt at vi bare lot deg være utenfor mens vi hadde det gøy. -Ja! Det vil jeg gjerne!

Jeg er på vei til Kristin nå, grusen er hard siden det er så kaldt. Jentene ler og har det gøy. De leker gjemsel. -Vil du være med? Roper Kristin til meg. Jeg blir med. Det er gøy. Klumpen er ikke like stor lenger. Men knivbladet i lommen min vokser og vokser for hvert minutt.