Sangens siste note

Tangentene skriker lik hylende ballonger. De skriker høyere for hver eneste note jeg treffer feil. Flytter på seg så det føles som om jeg spiller i mørke. Forlater meg blind til de svarte prikkene på notearket. Fingrene føles krokete, de knirker for hver tangent som blir slått. Pianoet fortsetter å skrike tilbake til meg. Notene smelter sammen på notearket.

Klokka treffer tolv-tallet igjen og en ny time har gått. Tredje gangen viseren gikk seksti ganger rundt. Den venter verken på meg eller noen som helst. En kunne vært døende og tiden ville fortsette. Like et tog fortsatte den å gå uansett om du rekker den eller ikke. Det hjelper ikke å vinke eller rope. Tiden fortsatte.

Fingrene mine slipper tangentene. Gir slipp på dem for en liten stund. Notearket står der fortsatt med den samme sangen. Den samme sangen hun elsket. Sangen var den eneste hun noen gang danset til, til og med sang til og den eneste sangen som alltid virket til å gjøre henne glad igjen. Den virket alltid som den eneste tingen som fikk henne til å lage vafler igjen om morgenen, fikk henne opp fra sofaen og de eneste gangene hvor hun smilte til meg.

Pianoet hadde tatt mye av pengene vi sparte, men hun elsket det. Hun fortalte om seg selv som yngre. Hvordan hun hadde elsket pianoet. Den samme sangen hun elsket så mye, elsket hun som liten. Historier om henne og pianoet som liten ble fortalt etter hun spilte. Hver eneste dag kom hun nærmere melodien til sangen hun alltid hadde elsket.

"Da jeg var liten greide jeg bare denne ene siden, vi måtte flytte igjen før jeg fikk komme meg til den neste siden," Hun peker på den første siden og viser meg med fingeren hvor hun er nå. "Hele tre sider kan jeg nå Charlie," forteller hun stolt. "Kanskje når jeg fullfører den kan du lære den, hæ Charlie. Ville ikke det vært fint." Jeg nikker. Hun rufser meg i håret og smiler bredt.

Hun skulle fullføre den, ingenting skulle stoppe henne. Seine kvelder, tidlige morgener tok dagen hennes og hver eneste time hun hadde ledig ble brukt på pianoet. "Sangen vil gjøre alt bedre Charlie," stemmen hennes gir gjenlyd i hodet mitt hvor fingrene mine strever med å treffe tangentene.

"Charlie, kom hit." Hun veiver med hånden til meg. "Ser du dette, disse notene, hører du Charlie." Hun begynner å spille sangen igjen. Jeg sitter i stillhet og hører de lyse tonene forme seg inn til en melodi. Hun sitter der konsentrert, hver eneste note treffer hun på pianoet. "Vet du hva denne sangen kan gjøre." Jeg rister på hodet. "Denne sangen skal vi ta med oss Charlie, den vil føre oss rundt i verden. Vi skal besøke hele verden bare oss to." Armene hennes demonstrer hele jordkloden til meg. Øynene hennes skinner, det ser ut som om hun kan se en helt ny verden, en lykkelig en. "Denne gangen skal vi greie oss Charlie. Jeg lover. Vi skal se meteorregnet Charlie, vet du hvordan det ser ut, det er som en haug med stjerner som faller fra himmelen."

Hvis hun kunne fullføre sangen ville alt være bedre. Om jeg kan fullføre sangen skal alt bli bedre.

Fingrene glir av tangentene. Hvis jeg kunne puste skulle jeg greie det. Hendene mine skulle hvile og så ville alt gå som en drøm. Kroppen skulle hvile. En liten stund skulle hodet få hvile. For en liten stund skulle jeg forsvinne. La pusten gå. Tankene forsvinne. En liten pause fra verden.

Synet mitt blir klarere. Notene er ingen svarte prikker. Sangen er et noteark fylt med svarte symboler på linjer. De stirrer tilbake til meg. Mamma ser ned på meg.

"Syng med notene Charlie, spill ferdig sangen. Når den siste tonen spilles vil vi få et bedre liv." Ordene hennes spiller igjen og igjen. Fingrene mine legger seg rolig på tangentene, de følger stemmen til mamma.

"Spesielle sanger lever videre, de du hører på radioen ble laget for flere år siden, men de lever fortsatt. Det er hva som gjør dem spesielle, de gir glede til denne dag og årene fremover." Ordene hennes spilles ut med tangentene langs pianoet i lyse rolige toner. Fingrene mine beveger seg naturlig over pianoet.

Hun stryker kinnet mitt og peker på stjernene. "Sangen vil vise oss veien lik stjernene, så lenge vi følger dem skal vi greie oss," forteller hun med en selvsikkerhet i stemmen. "Ingen flere mørke dager?" Mamma smiler, holder meg inntil henne. "Ingen flere mørke dager."

Alle dagene våre skulle bli lyst opp av sangen. Den skulle lyse mamma opp. Ingenting vondt ville kunne nå oss noen gang.

Fingrene mine fortsetter å spille, mamma sitter ved siden av meg. Hun spiller også. Vi spiller sammen. Vi fullfører den sammen. Melodien løfter meg. Mamma smiler igjen. Hun smiler bredt til meg. Fingrene danser over pianoet. Melodien flyter med oss. Sammen skulle vi bli lykkelige igjen.

Tivoli skulle vi på, jeg skulle få se klovner og spise så mye sukkerspinn jeg ville. Jeg skulle få prøve å ri, kanskje galoppere i full gallopp over en lang strand. Vi skulle endelig se alle harry potter filmene.

Men viktigst av alt skulle vi se meteor regnet sammen. Den samme plassen mamma vokste opp på skulle vi se meteorregnet. Hvor hun hadde sneket seg ut om natten for å se på stjernene. Der hvor det finnes hundrevis av barn. Hun skulle fortelle alle historiene knyttet til der. Hvert eneste skjulested, hvor de spiste, hennes gamle rom og det største skjulestedet av alle. Loftet hvor hun gjemte alle sine mest verdifulle ting. Der hun tegnet når alt annet virket for overveldende.

Stedet hvor hun ble hvem hun er.

Gode og dårlige ting knyttet hun til der. De hadde ødelagt henne, sendte henne fra familie til familie. Fått henne hvor hun er nå. Men hun sa barnehjemmet fortsatt var hennes familie, uansett hvor mye som gikk galt ville hun alltid ha disse gode minnene der. Slik som meg og mamma.

Fingrene min snubler over tangentene. De faller ned en etter en i et svart gap. Jeg strekker meg etter dem, prøver å rekke dem i mørke. Mamma forsvinner, melodien faller sammen. Sangen skal fullføres. Pusten er der, mamma er her, jeg er her. Tangentene lyser opp i mørket. Hver eneste en skal jeg treffe. En kjent melodi høres og mamma smiler igjen. De svarte symbolene på arket danser med meg gjennom en melodi så kjent, sant så fremmed og nydelig hver gang den høres.

Klokken går bakover, framover, overalt. Viserne peker alle veier og gjør tiden ukjent. Sangen fortsetter med lyse små piano lyder til en mørkere del hvor tonene viser både lys og mørke. Mamma nynner i takt ved siden av meg. Tonene fyller rommet som en gang føltes tomt.

Vi rir de største karusellene på tivoli og mamma skriker av glede. På høyttalerne spiller de sangen for bare oss å høre. Den samme melodien fortsetter med takten av våre egne føtter som løper forbi karusellene. Turnere balanserer på hester i en ring, klovner får hele publikumet til å le. Vi ler.

På seine kvelder ser vi den siste harry potter filmen for tredje gang. De mest klassiske linjene husker vi utenat.

Vi galopperer på hester over stranden og vindens susing spiller den samme sangen.

Siste side på notearket spiller historiene til mamma som liten på barnehjemmet og viser bilder av dem mens vi går gjennom hjemmet. "Her oppe på loftet gjemte jeg alle tingene mine, og holdt til når verden ble for tøff til å handle." Hun drar ut en planke med tegninger og brev gjemt der i flere år. Viser meg hver eneste tegning og forteller om historiene knyttet til dem.

Tonene møter det siste avsnittet, fingrene mine flyter rolig over tangentene i takt med mammas føtter. Den samme veien hun gikk som ung sniker vi oss fra loftet og bruker den samme stigen bak huset til å klatre ned usett. Mamma smiler lik bildene av henne som liten. Jeg kan se hennes yngre selv klatre ned stigen med meg. Hun tar hånden min og løper inn i skogen til vi når en slette. Foran oss faller små lysglimt, de ligner på hundrevis av stjerneskudd. Natten er stille og det er bare meg og mamma.

De siste tangentene blir slått. For hver eneste note forsvinner mamma med den.

Jeg vil strekke meg etter henne, men kan ikke mer enn å fullføre sangen.

Den siste tonen høres, klokken knuses og kaldheten jeg hater tømmer rommet.

Mamma er borte og det samme er sangen.