Stillhet

Stillhet. Det er det som rommer ørene mine. Stillhet. Så sterkt at trærne må vie seg i makten. Denne øredøvende stillhet.

Dem sier ofte at en øredøvende stillhet kommer før stormen, jeg sier det er den øredøvende stillhet etter stormen du merker best. Når alt uvær er over og du står i stillheten, trygt, for deg selv. Det er rasert rundt deg. Da merker du den virkelige stillhet.

Det er ikke alltid slik, noen ganger varer stormen i dager, uker og måneder. I mitt tilfelle varte den flere år. År hvor alt er utrygt, alt raser rundt deg og ødelegges før du klarer å bygge opp et lite skjul i uværet. Når vinden brøler og ord blir til harde isklumper som slås inn i brystet på deg. Du prøver å få hjelp, hjelp til å komme inn i et trygt lunt hjem, hvor stormen er stengt ute.

Like fort som du klarer det, blir du revet ut igjennom den store døren som rommer det ukjente. Du blir kastet i ville veier, og når du minst venter det blir en ny vei til og du blir slengt dit i noen måneder før du blir dratt tilbake.

Men nå, nå har endelig stormen tatt kveld, og den trygge lune stillhet faller over. Nå er du trygg. Nå kan du endelig åpne de rette dørene. Og kanskje stillheten omslutter deg tilslutt.

Skrevet av Liisá Lotte Solheim Sjåvik