Notat

18 0 0
                                    

Det føles ikke ut som noe betyr noe lenger. Kroppen føles helt nummen. Hodet mitt er et annet sted. Det er vanskelig å få krefter til å prate. Jeg bruker lang tid på å svare. Bena mine henger ikke med meg når jeg prøver å gå. Hendene, armene og føttene mine prikker. Hodet mitt har ikke plass til flere tanker. Jeg glemmer å blunke, for øynene mine svir.

Hvorfor er verden sånn? Hvorfor er mennesker som de er?
Jeg er så lei av å bli skuffet og sviktet gang på gang på gang. Skuffet over andre, og ikke minst meg selv. Jeg er så lei av alle tankene om meg selv. Om fremtiden. Om fortiden. Om kroppen min. Om handlingene mine.

Jeg merker tegn på starten av en ny depresjon. Det har jeg vært igjennom før. Ja, det var fint da jeg var ute av den. Men jeg vet ikke om jeg orker å gå igjennom det på nytt. Hvordan skal jeg klare å kjempe meg igjennom nok et, to, tre år til? Jeg vet at ingenting er det samme for alltid. Alt forandres. Ingenting varer evig. Ikke følelser, ikke mennesker, ikke venner, ikke depresjoner..
Ikke livet.

Akkurat nå føles det ut som at for hvert minutt som går blir jeg mer og mer borte. Hvor er den sprudlene jenta? Den glade, kjærlige, fine jenta? Jeg mister henne. Og jeg mister henne litt hver eneste dag. Fortsetter det sånn som nå, mister jeg den omsorgsfulle delen av henne også.

Hvor mange stikk kan et hjerte tåle?

Hva skal jeg gjøre for å bli glad i meg selv igjen? Eller i det minste klare å akseptere meg selv?

Jeg er en skygge av meg selv. En mørk skygge. Jeg ser med andre øyne nå. Men jeg vil ikke miste alle følelser. For hva er mennesket uten følelser? På en annen side, slipper jeg skuffelsene, sviket og tristheten. Sammen med disse, mister jeg glede, kjærlighet, lykke, samhold og letthet. Det er disse følelsene jeg vil finne igjen. Kanskje det er et lite håp om at de kommer tilbake? Kanskje det snur fortere denne gangen?

Men hva hvis det ikke gjør det? Hva hvis jeg synker for langt ned i det hullet i jorden? Det hullet jeg klatrer på uten å komme noen vei? Akkurat nå er jeg der, og jeg prøver å få fotfeste. Jeg prøver. Men det har bare ført til nye fall etter jeg nettopp har funnet antydninger til et holdepunkt. Jeg faller hardt. Hullet synker enda litt lengre ned for hver gang. Når er jeg så langt nede at jeg ikke ser toppen? Den lyseblå himmelen langt der oppe? Det er dit jeg skal. Det er dit jeg må. Jeg orker ikke være i hullet. Jeg orker ikke synke lengre ned. Så jeg må opp. Jeg vet det er to veier ut. Hva holder meg igjen? Er det det lille håpet? Alt påvirker alt. Det er noe som går igjennom hodet mitt hver eneste dag. Alt påvirker alt. Velger jeg en utvei, vil det få konsekvenser for mange andre mennesker. Hvilken vei fører til flest konsekvenser egentlig? Akkurat nå vet jeg hvilken. Men hva hvis jeg en dag ikke klarer å se det? Jeg er redd. Redd for meg selv - for hva jeg kan gjøre mot andre. Uansett utvei. Jeg er ikke redd for hva som skjer med meg. Men alt påvirker alt.

Jeg har prøvd så godt jeg kan å gjøre det folk vil jeg skal gjøre. Så kommer jo spørsmålet: hva er det egentlig Jeg vil gjøre? Når får jeg lov til å tenke på meg? Bare meg?

Tomhet er det jeg fylles med. Sakte. Jeg kjenner til denne følelsen. Det er en av de mest uutholdelige følelsene av alle. Det er den som får tiden til å gå sakte. Det er den som stjeler gleden fra dagene. Det er den som fyller plassen til kjærligheten.
Den starter i brystet, og vokser seg større. Litt etter litt spiser den alt det gode. Til slutt er bare ensomhet igjen. Ensomhet sammen med maktesløshet og følelsen av å være mislykket. Når tiden går sakte, og følelsen av tomhet fyller meg, blir jeg desperat etter å føle noe. Føle noe annet. I desperate forsøk strekker jeg ut hånden, i håp om å gripe tak i noe eller noen som kan fylle det. Det ender aldri godt. Negativiteten tar over, og tomheten spiser seg større. Kortvarig smerte er noe som får både tomheten og hodet til å glemme. Endingen er fortsatt den samme.

Jeg merker nå at små gleder blir mindre. Det er vanskeligere å smile, dusje, stå opp, våkne, kle på meg, lese, gå, sove og rydde. Det er vanskeligere å utføre enkle gjøremål som er forventet av meg, og som forventes av meg. Jeg har et ønske om at håpet ikke blir borte. Uten lys kommer mørket. Og da er det ingen vei tilbake.

You've reached the end of published parts.

⏰ Last updated: Sep 11, 2019 ⏰

Add this story to your Library to get notified about new parts!

Notat (Ikke Historie)Where stories live. Discover now