Jeg var helt sikkert rød i fjeset, så jeg tok den rubin-røde kjolen foran meg, så smalt døra rett igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke akkurat der og da, men det jeg visste var at jeg skulle ha tatt en annen garderobe. Det gikk litt tid før jeg skjønte at det var tid for å ta på seg klærne igjen.
Mens jeg kledde på meg hørte jeg noe banke på døra så jeg spurte: «Hvem er det?»
«… Unnskyld for at jeg storma innpå deg tidligere, jeg trodde ikke det var noen der inne..» fikk jeg til svar. Og da skjønte jeg hvem det var og svarte: «Nei da, det går bra.. Jeg skulle nok ha tatt et annet prøverom uansett, da jeg så at det var klær her allerede..»
Etter at jeg hadde kledd på meg så gikk jeg ut og fant den samme fyren jeg møtte på tidligere. Han hadde kort mørke brunt hår nesten svart, og en.. «High School Musical» skjorte? Blå bukse og sorte sko, men det jeg la mest merke til var øynene, jeg tror ikke jeg noen gang har sett så nydelige øyne før, de skinte som krystaller når lyset fra taket traff øynene hans.. Jeg tror jeg må ha drømt meg litt bort, igjen da han plutselig sa noe i den duren som: «Ehm, jeg er Castiel Novak..ehm hva heter du?» spurte han, litt nervøs i tonen.
«Jeg heter Ember Donovan» svarte jeg.
Jeg var litt usikker hvor dette førte hen, men jeg lot den tanken ligge til senere, og dessuten hvor ble det av Meg uansett? Jeg hadde ikke sett henne på en stund nå, kanskje hun også hadde gått seg vill i butikken? Eller kanskje hun hadde gått et annet sted imens? Tenkte jeg.
«Så går du på skole her eller?» spurte han. «Ja» svarte jeg, kort og enkelt.
Castiel smilte til meg, så jeg smilte tilbake. Jeg var ikke helt sikker på hva vi smilte for, men bare ved å se på ham gjorde meg nervøs, og det begynte å krible i magen. Etter en kort stund sa han: «Ja, det gjør jeg også.» pause, «..Rart at jeg ikke har sett deg før da» sa han.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si etter det så jeg bare lot han prate videre. Vi snakka om litt forskjellig, det begynte med å spørre hverandre om spørsmål som, ‘Hvilken klasse går du i’ og ‘hva er ditt favorittfag viss du måtte velge?’ osv. Men det spørsmålet jeg lyttet mest til var da han spurte: «Så skal du på skoleballet?» «Ehm, jeg hadde egentlig ikke tenkt det, men nå er jeg litt usikker på om jeg skal eller ikke..» «Fordi..?» fortsatte han, jeg følte meg rød som en tomat; igjen. «Fordi.. « jeg klarte ikke si noe mer enn det. Jeg visste heller ikke om jeg skulle si noe mer heller. Vi hadde jo akkurat møttes, gikk det ikke an å ta det litt med ro nå?
Akkurat da jeg hadde tenkt å svare kom Meg gående forbi. «Forstyrrer jeg?» spurte Meg.
Vent… Meg? Jeg benyttet anledningen nå til å spørre henne hvor i alle dager hun hadde vært, og sa at hun burde kjøpe kjolen. Meg svarte at hun hadde bare vært og sust litt rundt, men for å være helt ærlig så tror jeg hun hadde noe annet liggende på lur også.
«Jeg burde kanskje gå nå» sa Castiel med et smil. Han pakket sakene sine og gikk ut av butikken. Jeg ville egentlig si hade til han i siste sekund, men han var allerede borte; så rart. Meg så rart på meg som om jeg hadde gjort noe galt, men hun sa heller at hun var takknemlig for at jeg ble med på shoppingen også gikk vi ut. Vi delte lag allerede på veien ut av butikken, fordi Meg og jeg bodde i ulike retninger.
Da jeg var kommet ut av butikken og hadde tenkt til å dra hjem så jeg Castiel stå noen meter unna. Jeg gikk fram til han og sa: «Jeg var litt usikker på om jeg skulle gå på ballet eller ikke fordi jeg ikke hadde noen å gå med, men så støtte jeg på deg.» sa jeg. Akkurat den setningen behøvde jeg mye mot til å si og det hadde jeg visst akkurat da.
Castiel smilte tilbake og sa: «Vel, så vidt jeg vet har jeg ingen å gå med.» sa han og så rett på meg, med de bedårende øynene hans. Jeg smilte og han sa: «Så vil du gå med meg på ballet?» spurte han. «Med glede» svarte jeg. Vi sto der en stund og bare så på hverandre helt til vi måtte gå våre egne veier.
Da jeg kom hjem var det ikke noe annet jeg kunne tenke på enn de krystallblå øynene som skinte hvor hen han var. Og jeg kunne ikke vente med å finne ut av hvor dette skulle føre hen. Jeg gikk til sengs den kvelden med et stort smil og tenkte ‘kanskje det ikke kom til å bli så fælt på ballet allikevel.’
