Broken Heart

27;

"Violet! Så hyggelig å se deg igjen!" Jenna omfavner meg i armene hennes. Noe hun alltid pleier å gjøre når jeg kommer. Hun trekker meg ut av klemmen og studerer meg på armlengde. "Jeg har hørt det, hvordan går det med deg?" Hånden hennes hviler trygt på kinnet mitt. Øynene hennes lyser med medfølelse.

Uansett hvor sårt dette temaet er får jeg frem et smil på leppene. Det er bare noe med utstrålingen hennes. Jenna har alltid hatt den effekten. Uansett hvor lei meg eller jeg sint jeg er klarer hun alltid å få frem et smil på leppene mine. Akkurat som Jasper. Akkurat som en superkraft. 

"Det var kipt å få en sånn beskjed, men jeg har bearbeidet det og bare godtatt det. Jeg får ikke gjort så mye enn å nyte livet så lenge jeg kan, også får legene gjøre sitt." Jenna smiler et trøstende smil til meg, og trekker meg tilbake i klemmen. Armene hennes ligger betryggende rundt meg, og jeg føler meg avslappet og trygg. Som om ingenting kan skje meg.

Akkurat sånn en mor skal få deg til å føle. Akkurat sånn som mamma fikk meg til å føle. Som om alle bekymringer og alt ondt eller vondt bare forsvinner i luften av hennes nærvær. Som om ingenting kan gå galt bare hun er i nærheten. 

Å hatt mamma nå hadde vært fint, men det er ikke lenge før jeg ser henne igjen hvis dette ikke skulle gå. Maks to år. Kanskje om 2 uker. Samtidig som jeg møter mamma igjen kan jeg møte momo og moffa. Som jeg savner de herlige besteforeldrene mine. 

De som bodde bare noen hus unna oss. De jeg alltid gikk til når jeg var sur på mamma eller pappa, eller bare om jeg ville ha mat eller bare omgås med dem. Uansett hva det var så var de der. Det hadde vært godt å ha dem nå, men det hadde vært så bekymret. De var helt ute av seg da mamma var syk, og jeg vil helst ikke se dem sånn igjen.

Men selv uten en mor og besteforeldrene mine sitter jeg igjen med ganske herlige folk. Pappa som alltid har vært der uansett hva, samme med familien Hunnicutt, og nå Eleanor. Jeg kunne ikke bedt om noe mer enn dette.

"Du er så sterk Violet, jeg vet du har det i deg." Hun trekker seg ut av klemmen og ser på meg igjen, men nå med tårer i øynene. Hun tørker dem vekk. "Nei huff, jeg skal ikke gråte nå. Denne kvelden er for å få tankene dine over på noe annet." Det triste draget hun akkurat hadde på ansiktet blir byttet ut med det glade som alle kjenner til og elsker. 

Jeg nikker til hun. "Uansett hva som skjer vil jeg at du skal vite at du betyr mye for meg." Hun sukker tilfreds. "Når jeg mistet mamma var du alltid der for meg, du tok over rollen som mor for meg, du hjalp meg gjennom den vanskelige tiden. Jeg kan ikke sette ord på hvor mye det betydde for meg." Øynene hennes tårer opp igjen. "Tusen takk."

-

-

-

En liten stund siden sist gang jeg la ut noe, men fy faen så hektisk det er nå. 

Men skal prøve å legge ut sånn en til to kapitler hver søndag eller lørdag. Det er de eneste dagene jeg nesten har fri, men jeg kan ikke love noe til dere.

Uansett til noe helt annet. Hva syns dere om boken så langt? Tanker?

Klem meg