Engel

Sju dager (Del 1)

Dagen etter regner det for første gang siden jeg kom hit. Vannet faller ned rundt meg hele tiden mens jeg går til skolen, og jeg lar det treffe ansiktet mitt, helt overveldet over følelelsen av vannet mot huden min - hardt, men samtidig så mykt. Jeg har aldri sett regn før, bare hørt om det, men det er mye vakrere enn jeg hadde kunnet forestilt meg.

Det er ikke mange mennesker ute nå, men de få som går forbi, både barn og voksne, dekker seg til med regntøy og paraplyer. Men når jeg selv kjenner regnet treffe ansiktet mitt, kan jeg ikke skjønne at de vil skjule seg for dette vannet som faller ned fra himmelen. Så uansett om folk ser rart på meg, går jeg bortover gangveien i genseren og buksen min og lar håret bli klissvått. Lar regnet dynke meg. Og når en mor med en liten jente går forbi og jeg ser at den lille jenta stikker ut tungen og lar en regndråpe treffe den, gjør jeg det samme, bare for å kjenne hvordan det føles. Og jeg slipper ut en liten latter da det herlige, kjølige vannet treffer den varme tungen min.

Skolegården er full av elever på vei inn på skolen, og jeg kan høre hvordan de klager over at de er blitt så våte, spesielt håret deres, så tar jeg en liten lokk av mitt eget hår i hånden og holder det opp foran øynene mine for å se at fargen har blitt mørkere, og at det har blitt nesten helt rett - noe bare regnet får til.

Jeg slipper håret akkurat i det Martin kommer bort til meg. Håret hans har han dratt bakover for å holde det unna øynene, men regnet som fortsetter å falle ned, sørger for at det bare sklir nedover igjen og ligger klistret til pannen hans.

Når jeg ser nøyere på han legger jeg merke til noe i øynene hans. Noe som viser at han vil fortelle meg noe. Noe jeg nødvendigvis ikke kommer til å like. Det er som om blåfargen øynene hans opprinnelig har er blitt litt mørkere. Som om de bærer på noe stort og tungt og truer med å bikke under overflaten.

"Jeg må snakke med deg, Adelie," sier han og bekrefter mistankene jeg hadde om at jeg ikke kommer til å like dette. "Kan vi gå under taket?" Jeg nikker, og han leder oss bort til taket som dekker hovedinngangen. Innimellom kommer det noen elever som går forbi oss, så vi stiller oss så langt unna dørene som mulig. Men det spiller egentlig ingen rolle, for de er så opptatt av seg selv at de ikke vil høre hva vi sier.

Martin trekker pusten dypt og ser meg rett inn i øynene før han sier: "Adelie, jeg har tenkt litt og... Jeg kan ikke gjøre dette lenger."

"Hva mener du?" spør jeg, selv om jeg egentlig vet det så godt. Selv om svaret ligger tydelig inne i hodet hans.

"Jeg kan ikke fortsette å snakke med deg, være sammen med deg på skolen, eller etter for dens saks skyld." Han sukker svakt og drar en hånd gjennom det klissvåte håret. "Adelie, jeg kan ikke være vennen din."

"Men du sa-"

"Jeg vet hva jeg sa. Jeg vet jeg sa at jeg ikke ville være ensom og alt det der, men... Jeg slapp deg inn alt for fort. Alt for lett. Og jeg kan ikke gjøre dette lenger. Det er bare det beste for alle."

"Nei, Martin," sier jeg, "det er ikke det beste for deg."

"Dette handler ikke om meg!" utbryter han, og frustrasjonen stråler ut av han. "Bare hør på meg, Adelie, være så snill."

Øynene hans er så mørke. De bærer på alt for mye. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

"Men jeg skjønner ikke," sier jeg, men han bare rister på hodet.

"Jeg er lei for det. Bare... Ikke snakk med meg igjen." Og med det snur han og går vekk fra meg, inn på skolen, helt alene.

Jeg merker at en følelse jeg ikke er vant med blusser opp i meg. En følelse jeg ikke liker særlig godt. En følelse som er rettet mot Cedrik. For jeg vet at dette er bare hans skyld. Han har puttet en eller annen idé inn i hodet til Martin. Han gjorde et eller annet når han snek seg inn i huset hans.