HELLSHAKE
En firkløver og en einstøing
Camilla M Janeschitz
Innledning:
Livet mitt kunne beskrives som både melankolsk og adrenalinfylt. Jeg følte meg som en forknytt person og til tider kun et tomt legeme uten evner- evner til å skape, vri og forandre og gjøre inntrykk på andre. For jeg hadde tross alt kunstnerblod strømmende
Igjennom mine årer, og det å miste sin glød som en kunster, er livsfarlig.
Men en solskinnsdag skulle alt bli snudd opp ned. Det kom som en overraskelse. Vel, helt ærlig hadde jeg allerede hatt lignende scenarioer i hodet, men det er ikke nødvendig å informere videre om akkurat det.
Uansett, nok svadaprat. Gjør deg klar, på med beltet og eventyrbriller!
Uværet hadde hengt over den noenlunde øde dalen i dagevis. Tåken slynget seg rundt tretoppene slik en orm ville omfanget byttet sitt, og det øverste og tykkeste laget av disen hadde lagt seg over den dype, grønne granskogen som et hav- eller rettere sagt, et teppe. Å myse ut av vinduet, å observere og analysere- ja det lå i min natur.
Jeg dyttet skjeen med det vanlige i inn i kjeften. Dadler, havregrøt og banan er en uimotståelig kombinasjon!
Imens ga hodetelefonene fra seg de kjente lydene. Jeg var alltid bundet til å ha min daglige dose med YouTube stoff skjønner du.
Det var disse små øyeblikkene-luktene, smakene og omgivelsene i livet som fikk gleden til å strømme igjennom mitt legeme. Nok engang var jeg surret inn i mine egne tanker.
Og akkurat Idet jorden kalte meg tilbake, vibrerte det i spisestuebordet. De blå øynene mine lyste opp, og jeg kviknet til da jeg registrerte tegnene i den grønne boksen på skjermen. Tyfoner.
Automatisk fyltes øregangene mine med noe som kunne beskrives som en døvende akkord, direkte grusomt å lytte til. Alt dette vekket instinktene mine, og jeg for opp av både panikk og overraskelse. Uten å tenke over de mulige konsekvensene for det, slang jeg fra meg både telefon og øreklokker- som da traff bordet med et brak. De små føttene mine gled praktisk talt tvers over det røde, kalde kjøkkengulvet på null komma niks. I det øyeblikket jeg tro inn i gangen, hadde armene mine allerede strukket seg ut mot den sorte, overdimensjonerte hettegenseren som hang på knaggen til høyre for meg. Men raskt ble jeg nødt til å streve inn i spisestua nok en gang for å knabbe til meg telefonen. Umiddelbart var jeg på samme sti igjen- til sist var det på med joggeskoene. Det var det, og ut av døra for jeg raskere enn lynet.
Kapittel 1: Highway to he-eaven
Grusen knitret og knaste for hvert eneste hurtige skritt jeg tok, og lyden av kvitring fra den fortryllende men trolske skogen kunne høres fra alle kanter. Dette var noe jeg var evig takknemlig for. Det å kunne utelukke negative situasjoner -slik som denne f.reks- og kun nyte det som omfavnet sjelen min.
jeg hadde klart meg på egenhånd i hele fire dager grunnet strømmen som enda ikke hadde blitt registrert som ubetalt, og takket være min evne til å håndtere kjøretøy- vel, til et begrenset nivå. Men her og nå i dette øyeblikket, var mulighetene relativt få. Så da fikk jeg bare følge mottoet "ut på tur aldri sur" og forhåpentligvis komme meg helskinnet igjennom det hele-samt at det å bruke kroppen er meget bra også.
Jeg befant meg så plutselig en kilometer unna starten på min drastiske tur inn i mitt merkelige sinn, utrolig hvor hyppig tankegangen kan føre en til destinasjoner. Skansebakken ja! Og ikke minst den gode gamle rundkjøringen som omringet en nå gjengrodd parkeringsplass. Den drastiske værforandringen gjorde seg selv tydelig, for den kjølige luften hadde funnet veien innunder klærne mine. Jeg skalv som en nakenhund ute i vinterværet imens jeg skuet utover Sørkedalen- ved kanten av den lille skrenten som flatet seg ut til et gurkemeiefarget teppe, riktigere sagt en kornåker.
Langsomt inhalerte jeg den friske luften og fortsatte -på det som om ikke lenge skulle bli mitt livs største eventyr- ned hovedveien.
"The end of the beginning"
Kapittel 2: Dim light
Jeg hadde blikket festen ned på den sprukne asfalten. Pulsen hadde gradvis steget de siste minuttene grunnet min unødvendige raske gange. For i mitt liv gjaldt det nemlig å alltid være målrettet, og ikke minst kvikk til å oppnå dem. Selv de minste ting- som her og nå. Øyemålet mitt var det røde lokalet, som i luftlinje lå et par hundre meter unna føttene på meg. En kald bris røsket tak i hele legemet mitt- nok engang ut av drømmeland- og jeg kastet blikket mitt opp mot den nå belyste himmelen. Skulle jeg ha beskrevet det til et medmenneske, hadde utfallet blitt nokså poetisk. Det dunkle lyset kunne minne om Guds gjenoppstandelse- enkelt forklart: som om det var hans utstrakte hånd med et desperat ønske om å trenge seg igjennom det grå teppet der oppe. Takk Gud for at jeg var renvasket -intet troende- hvis ikke ville dette synet hatt meg ned på kne på sekundet.
Helt ute av det blå ble jeg brakt tilbake- ut av transetilstanden, grunnen var den umiddelbare trangen til å gjøre framgang på min ferd. Noe lokket meg nemlig til tomten av de røde husene. Lokalet er kort sagt grunnfestet i selve sentrumet av Sørkedalen og er et sted for felleskap, samt en attraksjon for alle trenings-entusiastiske Sørkedølinger.
Under observasjonen av det hele, kunne jeg plutselig føle en mild vibrering på siden av låret, i den høyre bukselommen. Telefonen min ga fra seg et lite pling i samme slengen, og med det nølte jeg ikke med å grafse iherdig etter den.
