Carry On

Kapittel 39; Egoistisk

"La meg gjette, du mener jeg dytter folk unna, akkurat som han gjorde?" Jeg slikker meg på leppene, overbevist om at det ikke er sant. "Jeg er ikke Ashton," mumler jeg.

"Jeg vet det. Men du oppfører akkurat som ham. Og jeg lover deg, det hjelper ikke." Luke sier setningen med så mye overbevisning at jeg nesten tror på det selv. I stedet  himler jeg med øynene, nesten irritert. Dette har uansett ikke noe som helst med meg å gjøre - Ashton dukket ikke opp. Jeg kunne ha taklet det, om det ikke vekket den uroen i meg at han ikke vil dukke opp neste gang jeg trenger ham heller. Hvordan kan jeg tilgi ham uten å stole på ham først?

"Jeg oppfører meg ikke som Ashton. Han dyttet dere vekk fordi det er det han gjør. Jeg dytter han vekk fordi han ikke brydde seg nok til å dukke opp," motargumenterer jeg. Jeg nevner ikke hvor få personer jeg snakker med for tiden, eller hvor mye jeg har ignorert hver eneste melding, hvert eneste forsøk folk har prøvd på å kontakte meg.

Luke stirrer bare på meg tvilende, og jeg kjenner jeg blir stadig mere forvirret. Hvorfor oppfører han seg som om det er ting jeg ikke vet?

"Jeg skjønner at du er såret over det. Det var idiotisk av ham. Han er en av mine beste venner, men èn ting kan jeg si meg enig i; fyren kan være en drittsekk om han vil. Men helt ærlig, Taylor? Den forrige begravelsen han var på, var den døde kjæresten hans. Den ødela ham nesten. Det at han dro til Madisons, selv om han ikke gikk inn, beviser hvor mye han bryr seg om deg. Jeg har aldri sett ham så knust som han var i Delilahs begravelse, og han var villig til å oppleve det igjen for din skyld."

Jeg biter meg i leppa, fremdeles ikke overbevist. "Det endrer fremdeles ingenting. Han dukket ikke opp." Kanskje han var der, kanskje han valgte de patetiske blomstene, men han gikk ikke frem til meg. Hvorfor i alle dager skal det faktum at han så på gjøre saken noe bedre?

"Vær så snill. Han er dårlig igjen. Han blir alltid dårlig igjen i perioder, men denne gangen nekter han å snakke med oss. Jeg vil bare ha bestevennen min tilbake, men jeg vet at det ikke vil gå uten deg. Han klarer ikke miste enda en."

Jeg liker ikke denne samtalen. Ikke bare blir jeg irritert bare av å tenke på Ashton - å tenke på ham som knust, fører den irritasjonen over på meg selv for hvor mye jeg synes synd på gutten.

"Hør, jeg er ikke Delilah, okay? Jeg er ikke kjæresten hans, jeg er bare nabojenta. Han kommer over det." Jeg sier det som om det er en innlysende fakta, og skvetter nesten da Luke svarer på det. Som om det i det hele tatt er noe å si imot.

"Er du sikker på at du bare er nabojenta?"

Jeg stirrer uforstående på ham, usikker på hva han sikter til. Han fortsetter å se på meg som om han venter på at jeg skal innhente tankegangen hans, men da jeg ikke gjør det, er alt han sier;

"Jeg har vært venn med Ashton lenge - jeg vet når bestevennen min er forelsket."

Rynken i pannen vokser automatisk. "Ashton er ikke forelsket i meg," svarer jeg bestemt. Han mistet den forrige kjæresten sin. Jeg tviler på at han vil falle for hvem som helst etter noe sånt, og i hvert fall ikke meg.

Luke trekker på skuldrene. "Kanskje ikke. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke han vet det selv, en gang." Han virker ferdig med diskusjonen om akkurat dette, men spørsmålene i meg bygger seg opp til de til slutt renner ut av meg.

"Og hvis han var det, hvorfor skulle det få meg til å gå tilbake? Tror du jeg bare kommer til å tilgi ham fordi han muligens er forelsket i meg?"

"Kommer an på. Er du det?"

"Hva da?"

Jeg trenger kun et raskt blikk på ham for å skjønne hva han sikter til. Han smiler, som om dette er morsomt, men jeg merker selv at jeg rødmer.

"Hva? Nei," mumler jeg straks. "Han er en tulling. Han er helt latterlig teit, og-"

"Bare snakk med ham. Vær så snill. Han trenger deg. Og du kan ikke nekte for at du trenger ham også." Jeg ser tvilende på ham idet han reiser seg og begynner å vandre ned trappene, med den høye ryggen svaiende og faste skritt.

"Luke?" Roper jeg etter ham, og han spinner rundt og ser på meg med et spørrende blikk. "Hvorfor tror du...?"

Denne gangen gliser han, og minner meg en smule om Ashley og Christina når de diskuterer rykter. Han ler kort, noe han ser ut til å ikke ha gjort på en stund.

"Du vet at han begynte å skrive sanger igjen etter at han møtte deg, ikke sant?" Flirer Luke.

"G-Gjorde han?"

Luke flirer. "Jepp," mumler han, og så, med ryggen til og en lett gange; "Alle handlet om deg."

a/n

Denne delen ble ikke helt som jeg så for meg, but oh well

Håper folk hadde en god jul <33

-Amalie