«De kommer» hvisket han nesten uhørlig. Utenfor hørte de knirking ettersom plankene var gamle og utslitte. De hadde sluttet å spise alle sammen, og de to jentene så skremt opp på mannen som hadde vært så snill å gi dem mat, vann, ly og varme. De så skyggene gjennom sprekkene fra huset, som det var lagt hardt arbeid i. Plutselig kom det et brak fra tredøren - alt skjedde så fort. Egil tok tak i hodet til mannen - som var fosterfaren til Frigg - låste kniven mot halsen hans og holdt så hardt i skjeftet at knokene hvitnet. «Slipp kniven» sa Egil mellom sammenbitte tenner. Mannen lystret, og heiv kniven inn foran seg. Jeg kjente at fosterfaren til Frigg utstrålte av frykt og svette. En sterk og bestemt kvinne - fostermoren til Frigg (Dembra) - sto med en armbrøst høyt hevet mot Egil og faren. Den muskuløse mannen ved siden av Dembra hadde en blodig øks holdt hardt mellom hendene. Egil skrek «Ut på jordet, hvor jeg kan se dere» De nølte. «Eller så dreper jeg han» Snerret Egil truende. De lystret, ihvertfall nesten alle. Dembra og mannen med øks gikk to meter bakover. Denne gangen var det Dembras tur til å rope: Frigg kom ut hit eller så slår jeg deg helseløs! Frigg sto helt stille inne i huset. Tett klemt inntil Sigve. «Vi lar henne gå, Dembra» sa plutselig fosterfaren. Hun nølte. «Kom igjen, vi lar henr bli» Dembra så på han med forakt i blikket. «Slipp våpnene» skrek Egil igjen, denne gangen enda litt høyere. Dembra enset knapt et blikk til høyre av Egil, som han ikke la merke til, men det så Sigve. Hun skrek til Egil «Egil se til høyre»
Egil reagerte raskt og holdt i håret til mannen foran seg som beskyttelse, og han til høyre tok han nå å slo vekk buen med kniven og holdt deretter kniven mot strupen til buemannen uten bue. Da skjøyt Dembra. Hun skjøyt faren. Det kom et gisp fra Frigg og tårene rant. «NEI» skrek Frigg febrilsk. Sigve holdt henne igjen, for hennes eget beste. Faren falt i bakken, det lød et høyt brak. Dembra skjøyt igjen, og traff denne gangen Egil i skulderen. Han tok et byks frem, lukket døra bak seg, og holdt igjen døra med kroppen. Da begynte øksemannen å løpe, og han løp fort. Noen sekunder senere prøvde han å kutte seg igjennom døra med øksa, da Egil sa lavt til jentene «Dere må løpe, ok, ta bakveien» Sigve brast ut i gråt. Hun utbrøt; Nei, vi drar ikke uten deg! med grøtete stemme. -Jo, det er det eneste valget vi har, Sigve kom det nesten uhørlig fra Frigg. Stemmen hennes var ru og sår. Frigg dro Sigve med seg, imens Sigve stirret sørgmodig på Egil, som pustet ganske tungt nå.
Hun fulgte motvillig etter Frigg, og sammen kravlet de ut bakgangen.
Da brøt helvete løs. Egil rev seg bort fra døra, og knakk pilspissen ut av skuldern. Tarald, øksemannen, kom seg inn med øksa og han hadde et råvilt ansiktsuttrykk, så gikk han til angrep. Egil blokket slaget med kniven, da Dembra plutselig kom inn og skjøyt han i beinet. Egil falt bakover, og landet på et bor. Dembra løp forbi øksemannen, presset seg videre, hoppet og slo kniven ned i brystet hans. Det lød et høyt skrik. Utenfor snudde jentene seg, og stirret trist på huset.
Men de hadde ingen tid å miste. De måtte løpe.
—————————————–––—————
