Har du noen gang sett deg selv i speilet og tenkt "æsj, hva er det der".
Du la kanskje merke til at det var et spørsmål, men uten spørsmålstegn. Vel, det er fordi jeg ikke ville ha noe svar. Alle føler det vel sånn til tider, eller?..
Det gjør vondt når du ser deg selv i speilet, men du ser ikke på deg selv, fordi den du ser på ikke er deg, men det skal være deg. Det er forvirrende, men det er mest slitsomt. Jeg mener ikke at jeg ikke ser meg selv, som i at personen i speilet er mye styggere eller feitere enn meg, men at jeg ikke kjenner meg igjen. Det bare er ikke meg. Ansiktet jeg er født med, det jeg ser hver eneste dag, flere ganger om dagen. Ansiktet jeg har studert mange ganger, tatt så mange bilder av, det plutselig bare er ikke meg. Ansiktet jeg har sett refleksjonen av i bestikk, bilvinduer, PC-skjermer, dusjhodet og mange forskjellige vinduer. Det er bare fremmed. Det pleier å gå over etter noen sekunder, men det er så rart. Det føles som det står en fremmed i spilet, og imiterer alt jeg gjør.
Jeg bare hater de dagene når man våkner opp med en klump i halsen, og følelsen av at verden ikke eksisterer, viten om at dagen kommer til å bli slitsom. Kommer du deg opp av senga, blir du gående rundt hele dagen og føle at hele verden er en film i 3D, og du er en tilskuer. Eller de dagene når du selv føler deg som en skuespiller i en film. Jeg personlig, får ofte en følelse av at jeg er en dårlig skuespiller, som om alt jeg gjør er kunstig. Dager der jeg føler meg som de skuespillerene man ser på TV som overdriver alt, selv det å gå ser unaturlig ut når dem gjør det. Når jeg ser ut i rommet føles det som når man ser på et realistisk bilde, det ser så ekte ut, men du vet at det ikke er det. Har du noen gang strøket hånda over noe forran deg, bare for å være helt sikker på at det er ekte, og at du er ekte. Bare for å føle om gjenstanden virkelig er der, og for å kjenne etter om du fortsatt klarer å føle ting. For å forsikre deg om at akkurat i dag, så lever du, og tingene du ser er faktisk ting du ser og ikke bare masse ting som ikke er der.
Jeg bare hater de dagene der alle andre virker så lykkelig, og med bekymringer som du selv skulle ønske du hadde. Jeg liker små bekymringer, som når vekta har gått opp den siste måneden. De små tingene som gjør deg irritert, frustrert og småsur. Tingene som får deg til å gråte av frustrasjon, men ikke gjør deg frustrert nok til at verden føles helt håpløs. Tingene som gjør at du tenker på det i flere timer. Jeg liker ting som får meg på andre tanker, som en distraksjon fra problemene i livet, som ikke egentlig er problemer. Det føles i hvert fall ikke ut som burde være det.
Jeg tenker egentlig ofte over hva det er som gjør folk lykkelige. Mange mener at lykke er noe som kommer å går i ulike situasjoner, og ikke noe man er i hverdagen. Jeg vet ikke om jeg er enig, men det høres jo ikke helt feil ut. Norge ble kåret til "verdens lykkeligste land", noe som virker så merkelig. Alle mennesker man ser som sitter på cafe med venner, smiler, prater, mennesker som gjør hyggelig ting sammen, mennesker som leser noe morsomt så ler, jeg har ofte tenkt at det er falskt. Latter er noe man kan stoppe, smil er noe man kan holde tilbake, når noen sier noe som gjør at det sosialt akseptable er å smile, så gjør jeg det. Men smilet kommer ikke av seg selv. Er det sånn for alle? Mennesker som virker lykkelige, jeg ser dem hele tiden. Når du bor i et land der det er meningen at du er lykkelig, virker det så fjernt.
