Insighter

Kapittel 1: Velkommen til Gokk, befolkning; 4

19 Juni - Sadie

Jeg innså ikke at jeg hadde sovnet før et av hjulene på bussen brått dypper ned i et av mange hull på den gamle, ødelagte asfalten og sender et brått sjokk gjennom hele bussen. Dette betyr beklageligvis for meg at hodet mitt- ubeskyttet som det er- slår hardt ned på vinduskarmen, og tennene graver seg inn i tungen min. Jeg banner høylydt når smaken av blod sprer seg i munnen, og jeg kan enkelt se noen av de andre passasjerene snu seg for å se hva som hadde skjedd. Jeg hører noen snøft, og muligens en lav latter og kjenner kinnene brenne ubehagelig. Jeg trekker hardt inn luft gjennom nesen for å roe nervene. Hjertet banker høylydt i hodet- eller kanskje det bare er smerten som får hodet til å dunke? Kommer til å bli litt av en kul iallefall.

Noe ved siden av meg rører på seg, og et hest mjau overdøver et øyeblikk den konstante lave duren av motoren. Jeg lar blikket skli ned, og ser to gule øyne stirre på meg gjennom nettet på transportvesken i setet ved siden av meg. Øynene er omringet av et tykt lag med grå pels, og litt av barten hans stikker ut på fremsiden. Ichabot- Katten min- Ser rimelig fornøyd ut der han sitter. Han mjauer igjen, etterfulgt av en lav chatre lyd, den typen han lager når han jakter småfugler. "Kjeften på deg. Ikke et ord" mumler jeg og snur vesken bort, han mjauer misfornøyd, men er for lat til å snu seg, ikke det at han ville sett meg uansett, det er ikke nett på denne siden av vesken.

Ichabot har alltid virket menneskelig i forhold til mange andre katter jeg kjenner, ikke på den måten man ser på youtube- at han går på to ben, eller mjauer "I love you"- men på den måten at han ser storfornøyd ut hver gang jeg driter meg ut, og at han alltid ser ut til å forstå hva jeg mener, uansett om det er en innlært kommando eller ikke. Men at en katt kan forstå deg er ganske uhørt, enda verre det at den kan gjøre narr av deg. Hadde de hatt intelligens på samme måte som mennesker, tror jeg nok vi ikke hadde overlevd lenge før vi hadde blitt redusert til andregrads slaver, ikke verdt å bruke som klorepinner en gang. Jeg flirer av min egen barnslige tankegang, katter som tar over ja, det skulle jeg likt å sett. Ikke det at så mye ville forandret seg, så kravstor som han her er. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sluppet han ut og inn, ut og inn etter som han har jamret og hylt ved ytterdøra. Han klarer liksom aldri å bestemme seg, lille dritt.

Mobilen plinger, og jeg fisker den ut av lommen på skinnjakken og leser raskt over navn på avsender. Schnookums<3(Også kjent som Lydia) dukker opp på skjermen. Jeg kjenner ansiktet lyse opp når jeg låser opp for å svare.

"Fremme snart? ;)" Jeg snøfter, og ser ut av vinduet- ingenting virker særlig kjent enda, bare masse skog. Jeg snur meg tilbake mot telefonen.

"Nope, krasja og døde på veien. Ser deg i begravelsen."

Den lille boblen som tilsier at hun skriver et svar dukker opp nederst på skjermen, jeg venter spent på hva hun har å si. Gliset mitt blir større når meldingen ankommer, Lydia skuffer aldri.

"Åja shit, det var synd. Overlevde Ichabot eller? :0"

"Mhmm, minst to liv igjen tror jeg. Jeg sverger han kommer til å levee bi."
"Faen, leve evig**"

"Men så fint da! Plukker ham opp etter begravelsen, det var sjokkrosa kiste med hodeskaller du vile ha, ikke sant?" Etterfulgt av "ville**" Jeg kjenner latteren boble opp i brystet, og taster raskt for å få ut et godt svar.

"Og her satt jeg og trodde du ikke elsket meg mer, du husker det jo! Også vil jeg ha Barbiegirl spilt i bakgrunnen og at alle som har sluntret unna gruppeprosjektene skal senke meg i jorden. Det er viktig."

"Nå Synes jeg du blir litt kravstor her Sadie, unnskyld meg altså men vi trenger ikke SÅ mange til å senke kisten din."

"Du får Katten min til gjengjeld da ;D"