Synden

Kapittel 1

I et lite øyeblikk vurderer han å gå inn igjen for å hente en paraply, men klumpen som tar form i magen, får han til å kaste vekk ideen. Det ville nok bare ha ført til at faren ble enda mer forbanna, og da ender det som oftest dårlig for Len. Han slår av lyset og går ut av skuret.

Det hyttelignende huset deres fyller synsfeltet hans. For de som går på tur i skogen og passerer det, ser huset ut som et koselig hjem med stakittgjerde rundt eiendommen, hvite yttervegger, svart tak, velstelt plen, og et epletre i hagen der en huske er festet til den tykkeste greinen. Ingen har en anelse om hvilket helvete det er innvendig. Ingen vet at huset stinker alkohol, er et stort rot, og at en av beboerne burde vært innlagt i en psykiatrisk avdeling. Ingen andre enn kusinen hans Luna. Hun er den eneste som vet. Eller rettere sagt den eneste Len stoler nok på til å fortelle sannheten til. Hadde ikke hun vært i livet hans, tviler han på at han ville ha stått her den dag i dag.

Brillene sklir ned fra neseryggen. Han skyver de opp og går gjennom skogen.

Glassdørene foran han åpner seg. Han går inn, og fortsetter videre bort til hyllene med øl. Len krysser mentalt fingrene for at de har Fullers London porter her, ellers er han nødt til å sjekke neste matbutikk - og den er tjue minutter unna herfra. Han kan da ikke ha så jævla uflaks.

Han stopper foran hyllene og ser grundig på ølene som står fremme.

Si at de har den. Si at de har den. Si at de har den. Si at de har den.

Etter hvert får han øye på noen sekspakkninger med Fullers London Porter. Takk og lov. Han ser på prisen. Tolv pund til sammen for en. Hm... Han finner frem lommeboken fra jakken og sjekker hvor mye penger han har. Tretti pund. Hvis han tar en til sekspakning, kommer han til å ha seks pund igjen. Skal han bruke resten på noe digg? Som for eksempel to lion sjokolader?

Nei, han trenger de slantene. Hvis han bruker så lite som mulig og i tillegg får seg noen jobber om sommeren, vil han forhåpentligvis til slutt ende opp med nok penger til å kunne dra langt vekk her ifra. Kanskje reise rundt omkring i verden, og så bosette seg i den byen han likte seg best i? Han vet selv at det ikke høres særlig realistisk ut, men det er jo lov å drømme. Noen ganger er det det eneste man har muligheten til.

Han tar tak i en sekspakning til og plasserer den oppå pakningen han allerede holder. Balanserer det til kassen.

To jenter fra skolen kommer gående inn i butikken. Sophie og Lana. De beveger seg mot han, men det ser ikke ut som at de har sett han. Noe Len gjerne ikke vil at skal forandre seg.

Han setter seg ned på huk og beveger seg som en krabbe i retning baksiden av hyllen han står ved. Dessverre kommer han ikke så veldig langt før de oppdager han. Lana hever et øyenbryn og ser på Len som om han skulle vært en tilbakestående unge. Han rødmer.

"Je-jeg mistet en cent på gulvet." Han reiser seg opp og kremter. "Hva gjør dere her?" spør han og prøver seg på et sjarmerende smil.

Nå hever Sophie også et øyenbryn. "Skal kjøpe noe drikke til festen i helga", svarer hun monotont og smyger armen under Lana sin. Trekker henne nærmere seg, som for å beskytte henne for taperlusene Len bærer på.

"Skal du også til Alan i helga?" spør Lana og nikker mot de to sekspakningene han har i hendene.

Len åpner munnen for å svare.

"Selvfølgelig skal han ikke det, Lana", sier Sophie høyt og tydelig for å nedverdige han mer, og trekker henne bort til ølhyllen.

"Hva? Det kunne jo ha vært", mumler Lana.