Hevn

Hevn - Novelle

Plutselig hørte jeg noen som banket hardt på ytterdøra. Kroppen min skalv av redsel. Hvem kunne det være? Jeg klarte så vidt å bevege på meg der jeg lå på sofaen, for å ikke bli sett gjennom det synlige vinduet og dermed unngikk å lage lyder. Pulsen økte og jeg krabbet sakte til rommet mitt og la meg under senga.

Nå sto plutselig en gammel, svartkledd dame utenfor vinduet. Hun så veldig skummel ut og det ser ut som om hun har kraftige magibesittelser i seg. Ansiktet var alvorlig og fult av rynker. Huden var tørr og øyelokkene hang ned over de grønnbrune øynene. Øynene var røde av sinne. Hun var tynn og kort, nesen hennes var krum og spiss. Hun minnet meg rett og slett om en heks. Jeg lot øynene mine gli over henne og studerte henne fra topp til tå. Idet jeg plutselig så noe som gjorde at jeg fikk frysninger, noe som fikk de tøffeste til å grøsse. Jeg klarte nesten ikke å puste og jeg klarte heller ikke å bevege på meg. Det var nesten som om jeg hadde glemt alle slags bevegelser som jeg kunne.

I hånden holdt hun en skarp kniv og fra  lommen stakk det ut en pistol. Jeg lukket øynene et øyeblikk og forsøkte å ta det med ro. Da jeg åpnet dem igjen og deretter så mot vinduet hadde hun forsvunnet, og det var ingen tegn på at hun var i nærheten heller. Det eneste jeg kunne se ut av vinduet nå var den mørke skogen. Skogen der sollyset så vidt nådde. Jeg lå fortsatt i samme stilling. Hele tiden lå jeg på magen og kunne så vidt holde hode oppe. Ved beina mine var det masse rot som lå spredt under senga. Rommet var rotete, veggene var hvite og midt på gulvet var det et grått teppe der klærne mine lå i en haug fordi jeg glemte å rydde. Rommet var så ekkelt og luktet røyk etter at jeg hadde gjort noen eksperimenter på morgenen. Det gikk flere timer og begrep om tid hadde jeg for lengst mistet.

Plutselig hørte jeg noe som fikk hjerte til å banke fortere. Pistolskudd og lyden av glass som ble knust bekreftet at hun var tilbake. Hun gikk inn på rommet gjennom det ødelagte vinduet. Jeg beveget ikke på meg og håpet at jeg ikke ble funnet. Hun gikk sakte rundt omkring i rommet og stoppet like ved senga. Det eneste jeg kunne se nå var føttene hennes. Hun bøyde seg sakte ned, mens jeg bet leppene og begynte å svette. Idet jeg plutselig skvatt og skrek av at hun ga meg et stygt blikk som bekreftet at jeg var funnet. Deretter rettet hun pistolen mot meg. Hun viste ingen nåde.