Lysets voktere

Kapittel 1 - Forbannelsen

Det gamle egypt, 300 år før kristus. I en stor pyramide beskyttet av en Sfinx, er det noe som skjer. Det er skumring, men hele pyramiden begynner å gløde av en merkelig gyllen energi. Det er en svak summing i luften. Alle som befinner seg ute skynder seg vekk, de aner at noe er på vei. Inne i pyramiden er det hektisk aktivitet. De vakre krystallene som brukes til healing og magi blir pakket vekk og gjemt. Den aller siste krystallen er den enorme bergkrystallen i takspissen av pyramiden, som fortsatt sørger for et strålende lys i rommet. Yppersteprestene foretar de siste innvielser og magiske ritualer over de to nesten overnaturlig vakre menneskene som ligger på hvert sitt alter. De er omgitt av det samme gylne lyset som utenpå pyramiden. Det er en ung mann og en ung kvinne. Når prestene er ferdig reiser de seg opp, kun iført et lite klede. De tar hvert sitt septer som de løfter mot taket, mens de messer på gammelegyptisk. Det stråler ut et sterkt blålig lys fra septrene, og når lyset treffer krystallen i taket begynner den å riste, før den krymper til en håndfull og lander mykt på alteret. Utenfor har månen kommet opp, men det vanligvis så sterke lyset er formørket. Det er en spesiell måneformørkelse -en eclipse som bare finner sted hvert tusende år. Månen er nå nesten helt dekket, og jorden begynner å riste, vinden hvirvler og tordenen ruller plutselig fra ingensteds. Mannen, Azalos, roper til kvinnen, Iona: Skynd deg min elskede, han er snart her! Iona roper tilbake: straks ferdig nå, bare gjemmestedet igjen! Med felles innsats fikk de krystallpyramiden oppi et lite metallskrin med magiske låser. De leste besvergelser over skrinet samtidig som de rettet septrene mot det. Denne gangen kom det et grønt lys, og skrinet begynte å forsvinne foran øynene på dem. I samme øyeblikk som skrinet forsvant kom en mørk hettekledd skikkelse frem fra løse luften. Du er for sent ute Nexus, det er allerede gjort! - ropte Azalos, Jordens Lys er sikret! NEEIII!!! ropte Nexus i et voldsomt sinne. Stormen ute var nå inne. Vindkastene rev alt ned fra veggene. Lynet slo ned i alt og alle som ikke kunne beskytte seg. Yppersteprestene forsøkte å forsvare seg, men hadde ikke noe å stille opp mot den mektige trollmannen Nexus fra en annen dimensjon. Lynet traff dem med voldsom styrke, og bare støv lå igjen etterpå. Iona og Azalos sto tett sammen og holdt rundt hverandre. -Vår kjærlighet er uendelig ropte Iona, og kjærlighetens kraft er den sterkeste kraften i universet! Vi er Lysets Voktere, nå og for all tid! Iona og Azalos holdt septerne opp i luften, og en beskyttende boble av rent, hvitt lys la seg rundt dem. Og uansett hvor mye Nexus prøvde, kom han ikke igjennom kraftfeltet av kjærlighet. -Jeg forbanner dere! Skrek Nexus i raseri, -fra deres neste liv vil dere ikke huske hverken hverandre eller deres oppgave som Lysets Voktere, og magien vil dere først huske når dere møtes i kjærlighet. Jeg forbanner dere til å leve alle deres liv på hver sin side av denne planeten, i uvitenhet! Så smalt han vandrestaven sin i bakken så den ristet -Det er gjort! ropte han og forsvant i et lysglimt. Iona og Azalos sank ned på bakken, de hadde brukt all sin livskraft på å forsvare Jordens Lys. Tett omslynget ga de hverandre et siste kyss og så hverandre dypt inn i øynene. -Sees i neste liv min elskede, hvisket de til hverandre. Så ble alt stille.