uferdig norsk tentamen

en uferdig norsk tentamen

Jeg ser rolig på det falleferdige huset. Sist gang jeg var her skjedde det utenkelige,det som ingen burde trenge å se eller oppleve. Jeg går rolig mot huset, huset med alle minnene, mitt hjem.

Jeg går til blomsterpotten, blomstene har begynt å visne, selv om jeg bare har vært borte i tre dager. De fine røde rosene var en gave fra Bianca til bursdagen min, hun var min aller bestevenn til nå, til hun sviktet meg. Jeg kjenner en tåre trille sagte nedover det bleke ansikte mitt før jeg fort tørker den vekk med jakke håndledd. Jeg skyver blomsterpotten litt til siden og blir møtt av en rusten reservenøkkel. Jeg kan ikke fatte alt som har skjedd de siste tre dagene, hvordan jeg gikk fra å føle meg spesiell til dette. Jeg trodde det ikke var mulig, men her står jeg igjen, klar til å gå inn døra. Dette stedet er kanskje ikke hva andre ville kalle et hjem, det ville vel egentlig ikke jeg heller, men det er det. Jeg tar forsiktig den rustne nøkkelen i hånden min. Metallet føles kaldt mot håndflaten min, rusten fra nøkkelen svir mot de blodige sårene, som om den ville stanse meg fra å bruke den, fortelle meg at jeg kommer til å angre hvis jeg låste opp døra.

Jeg ser skrått mot nabohuset, det er en speilvendt versjon av mitt, bare hvitt med grå detaljer, det er bare en meter fra vår vegg til deres. Jeg ser mot det enne vindu i andre etasje for å se om jeg ser han, men nei alt jeg ser er de svarte gardinene som svaier i det åpne vinduet hans. Jeg ser på gårdsplassen, den svarte Ferrarien hans står der nyvasket som om den aldri har vært brukt, som om den aldri hadde kjørt meg til skolen, eller til kinoen for å se Kirkegårdens hemmelighet.

Jeg går opp til døra og setter nøkkelen inn i nøkkelhullet. Jeg vrir rolig om, drar ned håndtaket og dytter. Synet som møter meg er overraskende. alt ser fint ut,, som om mamma aldri hadde kastet ting etter meg. Jeg subber inn på kjøkkenet. Der er det en liten rosa lapp, den lyser opp på det svarte bordet. Jeg kjenner hjertet i halsen, atter en gang truer tårene med komme, jeg har lyst til å skrike. Lappen var fra henne, henne fra marerittet mine.

"Hei Zoe.

hvis du leser dette så er jeg glad du kom en tur hjem, jeg skulle gjerne vært med deg nå og si unnskyld for alt som skjedde, men jeg har blitt med broren min Ken til London for å starte på nytt. Jeg vet du vil klare deg, det har du alltid gjort. Jeg vil bare at du skal vite at det var ikke din feil, du var ikke grunnen for at han dro og jeg er lei for at jeg sa det. Jeg var såret over at han bare kunne forlate oss sånn, forlate meg sånn. Jeg håper du vil tilgi meg og fortsette livet ditt her i Mexico.

Hilsen Sofia Nightshadow "

Det var som om all luft ble dratt ut av lungene mine, jeg ser ned på den lille lappen før jeg løper. Før jeg vet ord av det løper jeg opp trappen med tårer i øynene, de renner ned kinnene mine og faller mot den svarte genseren min mens jeg løper til den svarte døra mi. Den blå rosen som jeg malte på i sommer har begynt å visne hen sammen med boblene med vann som Bianca malte på hjørnene. Vi hadde vært så stolte av den, nå, nå var det bare et bortgjemt minne, et minne som var begravd av hva hun gjorde for tre dager siden. Døra lager et brak i det jeg slår den opp, og den slår mot veggen. De blå veggene lyser mot meg med de svarte Blomstene som bølger seg fra vegg til vegg med utspring av blader og nye blomster. Beina mine fører meg til det hvite myke teppe som ligger i midten av rommet før jeg faller sammen.

"JASON KOM DEG UT AV DET HELVETES ROMME OG FÅ ROMPA DE I GIR,DU KOMMER DA FAEN MEG INGEN VEI MEG Å SITTE DER INNE" Alex sin stemme høres klar gjennom de tynne veggene samt det åpne vinduet fra meg til HAN. jeg skjønner ikke hvorfor Alex snakker med HAN. Lyden av tunge skritt høres mens de sakte blir litt og litt svakere, et tegn på at han gå vekk fra vinduet. VENT! hørte han meg løpe inn? Hørte han døra som slamret mot veggen? Hørte han meg falle sammen i gråt? Jeg tørker vekk tårene før jeg stille går mot vindu, skikkelsen som viser seg i det andre rommet, er en helt annen. Personen har brunt fettete og bustete hår, de brune som pleide å lyse av glede var røde og mørke, posene under dem tydet på at han ikke hadde sovet på en stund, han gikk i en svart joggebukse. Han så ødelagt ut. Måten han subbet bort til døra, hvordan han aldri løftet blikke fra bakken. "Hva er et Alex?" Den en gang så fantastiske stemmen, den stemme som før fikk meg til å smelte innvendig var byttet ut med en slitte og hes stemme. "Jason hvis du virkelig bryr deg om henne så kommer du og hjelper med å lete, ok? Hør her hvis du forteller henne sannheten kommer hun som meg til å tilgi deg, så kommer du?" Alex ser håpefullt på lillebroren sin, men han tok feil, ingen ting Jason sier ville kunne fikse dette."Tror du det?" Smerten i stemmen hans når han sa det knuste hjerte mitt, han hørtes helt fortapt ut, som om han ikke visste hva han skulle gjøre."Jeg lover. Kom nå så skaffer vi deg litt mat" Jeg ser på men Alex drar han ut døra.

Hode mitt er et surr, tankene om hva som skjedde spilles om og om igjen i hode mitt. Før jeg vet ord av det er på beina igjen og løper ut den ruste bakdøra. Det høye gresset som ikke har blitt klippet på flere måneder, slår mot beina mine, jo nærmere jeg kommer skogkanten jo lettere blir det, som om det er dens måte å si at dette kan gå alle veier, og det kan det. Jeg løper bare skogen vet hvor jeg vil ende. Jeg ser rett frem mens trær og planter flyr forbi meg,jeg hopper over noen falne trær før jeg når slutten av skogkanten. Den varme havbrisen slår lett mot ansiktet mitt idet jeg går rolig mot enden av den lille stupe ned mot det nydelige blå havet. Jeg setter meg rolig ned på kanten og tenker tilbake på alle årene jeg har kommet hit for å få slippe unna verden om så for bare noen minutter. Have glitrer blått under meg mens bølger kaster seg på de spise elegante klippene. Tankene mine farer sakte tilbake til tre dager siden, bare tanken får hjerte mitt til å skrike i smerte.