Late Summer Nights

Kapittel 2 - Edderkopp, gutter og planer

- Madison -

Jeg bråvåkner dagen etter av et skingrende hyl. Jeg gnir meg trøtt i øynene. "Luna? Charlie? Hva er det som skjer?" roper jeg. Stemmen min er raspet og søvndrukken. Luna kommer praktisk talt hoppende inn på stua/kjøkkenet.

"Edderkopp!" hviner hun forskrekket. Om jeg ikke hadde vært like redd for edderkopper som Luna er, ville jeg ledd. Dessverre er jeg like redd dem som henne. Om en ikke mer.

"Hvor er Charlie?" spør jeg. Charlie er alltid den som tar seg av uvelkomne insekt. Luna veiver med armene i panikk.

"Jeg vet ikke! Hun var ikke på rommet da jeg våknet. Jeg hadde håpet du hadde sett henne."

Jeg trekker en t-skjorte over hodet og en tøyshorts opp over bena. Jeg reiser meg fra den - overraskende nok - myke sovesofaen min og går ut ytterdøra med Luna rett bak meg. Og der sitter hun. Med de lange beina utstrakt, solbriller foran øynene og et ukeblad i hendene.

"Charlie? Hørte du ikke at jeg hylte? Det er en edderkopp på rommet vårt!" sier Luna og veiver med armene nok en gang. Charlie setter solbrillene oppå hodet og ser skeptisk på oss.

"Jeg er opptatt," sier hun tilgjort uskyldig.

"Med hva? Lese et random ukeblad fra 2003?" sier jeg oppgitt og hinter til ukebladet hun holder - opp ned, merker jeg meg - i hendene sine.

"Nei," ergrer hun seg. "Utsikten."

Vi bøyer oss ned så hodene våre er i samme høyde.
"Vær litt mindre åpenlys da," sier Charlie sarkastisk. I hytta rett ovenfor oss, er vinduet stort og åpent. Gardinene er ikke trukket for, som gjør at det blir perfekt og titte inn. Innenfor går to, nei tre - kanskje fire? - gutter. Noen i bar overkropp.

"Se, han der går i bar overkropp!" kommenterer Charlie, som tatt ut av tankene mine.

"Charlie! De guttene går ingensteds, men det gjør edderkoppen!" klager Luna. "Kanskje edderkoppen kryper inn i puta eller dyna di akkurat nå."

Charlie spretter opp fra stolen og fyker inn i hytta.
"Den er jo gigantisk!" hyler hun innenfra.

"Jeg vet jo det!" sier Luna og går inn igjen. På trygg avstand fra Charlie og edderkoppen da, selvsagt. Jeg blir litt igjen på terrassen. Jeg sniktitter litt mer gjennom vinduet til naboene våre.

Akkurat som jeg tenkte. Der står han. Gutten fra i går, Tristan. Han og vennene hans er visst naboene våre.

***

Edderkoppen er knertet, frokosten er ferdig spist og de perfekte klærne er på. Vi er klare for å nyte den varme, solfylte dagen.

Vi går ut døra og låser etter oss. Vi blir møtt av synet av naboguttene som sitter ute på terrassen sin. Tristan kjenner oss raskt igjen, og kommer løpende mot oss.

"Hei! Bor dere her?"

"Ja. Det ser visst ut til at vi er naboer de neste tre ukene," smiler Charlie. Idag har hun flettet det lange, mørke håret i to fletter.

"Dere må hilse på gutta," sier Tristan og følger oss opp på terrassen deres.

"Dette er Matthew," begynner Tristan.

"Matt," retter han. Denne Matt har blondt hår, gnistrende blå øyne, et bedårende smil og - han reiser seg for å hilse med hånden - han er høy, rundt 190. Faktisk er han høyere enn Tristan, legger jeg merke til. Og så er han ufattelig kjekk. Han håndhilser med oss etter tur. Luna først, Charlie og så meg. Håndtrykket hans er varmt og fast. Jeg sier navnet mitt og han smiler og nikker.